Ap's husteolog vekket Bondevik

I dag fyller teologen, kronikøren, litteraturanmelderen og forfatteren Tor Aukrust 80 år.

I sin bok om «De nasjonale strateger» fokuserer Rune Slagstad på personer han mener har hatt avgjørende innflytelse på moderniseringen av Norge fra 1800-tallet av og frem til i dag. Blant dem han omtaler er Tor Aukrust - en mann han mener langt fra har fått den oppmerksomhet eller «den plass han hadde fortjent». Senere har Slagstad etterlyst bidrag fra Aukrusts hånd i den nye idéhistoriske trebindsantologien «Norsk tro og tanke».

Tor Aukrusts 80-årsdag i dag gir anledning til et tilbakeblikk på hans livsverk og forfattergjerning. Vår jubilant ble født på gården Nordgard Aukrust i Bøverdalen i Lom. Dikteren Olav Aukrust var hans onkel. Bare for å ha nevnt det finnes det også andre begavelser i slekten: Sosialøkonomen Odd og humoristen Kjell er hans fettere. Selv kom Tor Aukrust til å følge en teologisk løpebane.

Etter å ha tatt embetseksamen ved Universitetet i Oslo i 1949 og praktikum året etter, var han mestedelen av 1950-tallet ansatt som universitetsstipendiat i teologi. I 1959 ble han forskningsleder ved Norsk Menighetsinstitutt (opprettet etter Bispemøtet i 1955 for å bedre kontakten mellom kirke og samfunn). I perioden 1964- 71 finner vi ham som residerende kapellan på Hamar før han så kom tilbake til Oslo som dosent i faget kristendomskunnskap ved Universitetet. I 1978 ble han rektor ved det praktisk-teologiske seminar - en stilling han sto i til han avsluttet sitt yrkesaktive liv i 1988.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Gjennom flere tiår bidro Aukrust til samfunnsdebatten som kronikør og litteraturanmelder. Hans forfatterskap er hele veien preget av solid faglig orientering i kombinasjon med evne til å aktualisere et stoff.

Aukrusts debutbok, «Kristendom og verdensbilde» (1953) var et originalt forsøk på nytenkning omkring det tradisjonelt problematiske forhold mellom tro og naturvitenskap. Bokens undertittel, «Teologiens forhold til den komplementære virkelighetsoppfatning», gir en indikasjon på innholdet: Det er atomalderens mikrounivers og særlig kvantefysikken som står i fokus. Forfatteren mener det har åpnet seg en mulighet for en ny tilnærming mellom troen og vitenskapen. Også parapsykologien trekkes inn i analysen.

«Forkynnelse og historie» ble utgitt i 1956. To år senere disputerte Aukrust over denne avhandlingen for den teologiske doktorgrad. Verket er en gjennomgang av det grunnleggende teologiske «Graben»-problem: Hvordan overvinne avstanden i tid, geografi og kultur mellom hendelsene i forbindelse med Jesu død og oppstandelse rundt år 30 og menneskets situasjon i ettertid - for eksempel i Norge 2000 år senere.

I «Mennesket i kulturen» (1958) er det det moderne industrisamfunns teknologiske determinisme som står i fokus. Aukrusts kulturanalyse ender i et relativt dystert bilde av menneskets muligheter for sann humanitet og sunn livsutfoldelse i et samfunn gjennomsyret av teknologisk ubalanse. Mennesket synes å ha blitt redusert til et ufritt og fremmedgjort vesen i en tilværelse preget av tomhet og kjedsomhet. Aukrusts kulturdiagnose anno 1958 synes ikke mindre aktuell i dag.

«Mennesket i samfunnet», utgitt i to bind i 1965/66 regnes gjerne som hovedverket i forfatterskapet. Jeg skal straks komme tilbake til dette i større bredde, men først må de øvrige utgivelser få sin velfortjente omtale:

«Tilbake til det ukjente» (1982) er Aukrusts mest personlige bok - en bok om undergangs- og dødskreftene både i menneskesinnet og i den ytre verden. Boken fremstår som en helt særegen krysning av selvbiografi og refleksjon omkring faren for menneskets selvutslettelse gjennom atomkrigens skremmende mulighet.

«Exodus» (1984), med undertittelen «Om forkynnelsens krise», var et forsøk på å skrive en prekenlære. Fra en side sett kan boken ses som en oppfølger til doktoravhandlingen fra 1956 - et forsøk på i praksis og på tidsmessig adekvat måte å rydde plass for evangeliet og å sikre at det kunne nå frem til mennesker anno 1984.

Det verk Aukrusts navn først og fremst blir knyttet til og som han vil bli husket for er «Mennesket i samfunnet». At dette skulle bli så epokegjørende, skyldtes nok både innholdsmessige faktorer og tidspunktet for utgivelsen. Tradisjonelt ble - og blir? - kristen etikk, i tråd med en luthersk toregimentslære av protestantisk merke, oppfattet som langt på vei synonymt med en individual- og familie-etikk - og i særlig grad seksual-etikken. Sosiale og samfunnsmessige spørsmål fikk forholdsvis upåaktet seile sin egen sjø - som et livsområde fritatt for etisk refleksjon og debatt. «Mennesket i samfunnet» kan betraktes som noe i retning av et oppbrudds- og protestskrift mot en slik tradisjonell forståelse av kristen etikk. Aukrust ønsket - populært sagt - at kirkens representanter måtte få hodet ut av sakristiet - og via sosiologisk relevante analyser på alvor ta inn over seg det menneskeskapte samfunns reelle, nåtidige problemer og den urett som ble begått med kristenheten som en slags sovende garantist.

Da 1968-erne inntok norske universiteter, ble Aukrusts verk - som langt fra var fremmed for tanken på å benytte marxistisk inspirert metodikk i samfunnsanalysene - aktualisert på en ny måte for en hel generasjon studenter. For unge kristne førte verket til en sosial oppvåkning og en fornyet bevissthet omkring politiske og samfunnsmessige forhold. For andre representerte Aukrust en type redningsplanke - noe man kunne gripe fatt i for å unngå å bli revet med av den maoistiske lemenbevegelse som den gang truet med å legge all kritisk fornuft øde. At det i Norge oppsto en kristen-sosialistisk bevegelse av en viss styrke og varighet skyldtes ikke minst Aukrusts forutgående virksomhet.

«Mennesket i samfunnet» er et verk som har hatt stor betydning for utviklingen av nordmenns refleksjonsnivå omkring sosial-etiske problemstillinger. Verkets innflytelse kan være vanskelig å måle helt konkret, men det har utvilsomt virket gjennom surdeigsprinsippet.

At Aukrust - bl.a. av Rune Slagstad - er blitt oppfattet som noe i retning av Arbeiderpartiets husteolog, en mann som «ga ideologien for Arbeiderpartiets vending til kristendommen på 1970-tallet», er for så vidt forståelig. Arbeiderpartiets utredning om forholdet mellom kirken og arbeiderbevegelsen som ble fremlagt i 1974 - og som la grunnlaget for knesettingen av partiets nye kirkepolitiske tenkning på landsmøtet året etter - var i det alt vesentlige ført i pennen av Aukrust.

Men også KrF og vår nåværende statsminister har mottatt sterke impulser fra dagens jubilant. Erling Rimehaug forteller i sin biografi om Kjell Magne Bondevik («Midtbanespilleren») at han ble «sterkt påvirket av Aukrusts bøker» (dvs. av «Mennesket i samfunnet»). Bondevik «holdt ideologiske foredrag i KrFU som klart bygger på Aukrusts modeller, men i noe tilpasset form. Aukrust hadde nemlig ikke noe til overs for kristne partier». Bondevik blir av sin biograf sitert på følgende: «Jeg kunne skrive om slikt vi unge var opptatt av: Miljø, den tredje verden. Jeg brukte Tor Aukrusts verdier, og la vekt på at de måtte få konsekvenser for et videre område enn de tradisjonelle hjertesakene, for ressursbruk, økonomi og miljø. Korvald (partiformannen) var ikke begeistret for dette personlig, men han så betydningen av det og bidro til at det fikk gjennomslag i partiet.»

For alle dem som mener at Tor Aukrusts livsgjerning - og ikke minst hans forfatterskap - hadde fortjent større oppmerksomhet, kan jeg bringe den gode nyhet at det i forbindelse med 80-årsdagen utkommer et festskrift som i hovedsak vil bestå av nylesninger av hans verker med en innlagt drøftelse av deres eventuelle aktualitet i dag. Blant bidragsyterne vil man finne navn som Trond Bakkevig, Pål Repstad og Trond Berg Eriksen. Blant navnene på tabula gratulatoria finner man også landets statsminister.