År null og annet tull

Vel blåst. Vel ferdige med ett år etter Kristi fødsel tar vi friskt og freidig fatt på et nytt. Slik menneskene alltid har gjort, og slik de gamle romerne gjorde.

I det vi kaller år 9, mens Augustus var keiser i Romerriket, forkynte en romersk stattholder i Lilleasia at verden ville ha gått til grunne om ikke Caesar (dvs. den blivende keiser Augustus) var blitt født, til alle menneskers lykke. Denne begivenheten er begynnelsen til det å leve et virkelig liv, og til å slutte å beklage at en noen gang ble født. Ingen dag kan gi en bedre start for alskens foretak, sier stattholderen, og derfor skal året heretter begynne med 23. september, Augustus' fødselsdag. Det avgjørende øyeblikket var altså ikke da frelseren Augustus begynte sin lykksalige regjeringstid, men da han kom til verden. Vel, nå skulle ikke stattholderen ha rare suksessen med kalenderreformen sin. Den nye kalenderen slo ikke igjennom, verken i Lilleasia eller andre steder. Og folk fortsatte å regne årene ikke som så og så mange år etter Augustus' fødsel, men etter årets embetsmenn. I selve Roma ville en kalle år 9 e.Kr. «året da Gaius Poppaeus Sabinus og Quintus Sulpicius Camerinus var konsuler». mens man i Egypt heller sa «det trettiniende året av keiser Augustus' regjeringstid».

Det er forskjell på kong Salomo og Jørgen hattemaker, forskjell på keiser Augustus i Roma og snekkersønnen Jesus i Galilea. Det var ingen i Jesu levetid som fant på at hans fødsel skulle innlede en ny tidsalder. Den fromme mannen som først lanserte en tidsregning etter Kristi fødsel, levde ikke før på 500-tallet. Dionysius het han, med tilnavnet Exiguus, den lille. Han var munk og seinere abbed i Roma. Men mange hundreår skulle henrulle før denne tidsregningen slo gjennom. Det var jo Jesu helt spesielle død, ikke hans fødsel, som var det vesentlige i kristendommen. Derfor kranglet man så busta føyk om akkurat når på våren en skulle feire påske, mens vi ikke hører om strid omkring hans fødsel. Hvordan beregnet så vår salige munk året for Jesu fødsel, hvordan kom han fram til det året som vår tidsregning bygger på? I Matteusevangeliet kunne Dionysius den lille lese at Jesus ble født i Betlehem mens Herodes den store var konge. Denne Herodes var livredd alle guttebarn som var født i Betlehem og ville drepe alle gutter under to år som hadde kommet til verden der. Imidlertid skal den hellige familie ha reddet seg unna til Egypt. Jesus ble altså født mens Herodes den store var konge, noe han var til sin død i 4 f.Kr.

Hos Lukas leste Dionysius det vi nettopp har hørt i juleevangeliet, nemlig at Jesus ble født mens Kvirinius var landshøvding i Syria, dvs. mens romeren Publius Sulpicius Quirinius var keiserens stattholder i provinsen Syria. I den egenskapen hadde han overoppsynet med beregningen av skatten da Judea ble opprettet som provins i år 6 e.Kr. Kong Herodes hadde styrt på romernes nåde, som en klientkonge. Da han gikk til sine fedre i 4 f.Kr., delte romerne landet mellom de tre sønnene hans. Den viktigste delen, Judea med den hellige byen Jerusalem, gikk til sønnen Arkhelaos. Men dessverre var det over evne for Arkhelaos å holde ro og orden i dette vepsebolet. Derfor avsatte Augustus ham i 6 e.Kr. og annekterte Judea til provins. Og det utgikk bud fra keiser Augustus om at alt folk og liggende fe skulle registreres for skattens skyld. Dette gjaldt naturligvis bare den nye provinsen Judea, så det er en mild overdrivelse av Lukas å si at allverden skulle innskrives i manntall. Jesus var altså født dels i Herodes' regjeringstid før 4 f.Kr. og dels i 6 e.Kr., og derfor hadde ikke Dionysius det altfor lett da han skulle tidfeste Jesu fødsel.

Matteus og Lukas er enige om at Jesus kom til verden i byen Betlehem i den nye provinsen Judea. Imidlertid bodde ikke Josef og Maria i Judea, men nord i Nasaret. Denne lille byen lå i Galilea, der Herodes Antipas styrte på romernes nåde etter at far Herodes den store var død i 4 f.Kr. Dette området ble ikke en del av den nye provinsen Judea i 6 e.Kr., og derfor er det en merkelig tanke at Josef og høygravide Maria skulle dra den lange veien til Betlehem for å registrere seg der. Hvorfor får vi så denne merkelige tanke? Fordi Betlehem var byen til David, jødenes konge under deres storhetstid flere hundreår tidligere. Det var grunnen til at Herodes den store angivelig var livredd gutter som var født der: De kunne alle mistenkes for å bære en David i magen og være en trussel mot hans egen makt. Selv hadde Herodes nemlig ingen tilknytning til Betlehem. Hvis en skulle presentere Jesus som den nye kong David og dermed den Messias som mange ventet på, måtte en knytte ham til Davids by. Der og bare der kunne man la ham som den nye David bli tilbedt av magere eller de hellige tre konger fra Østen. Nord i avkroken Nasaret ville slikt vært utenkelig. Jesus ble også knyttet til David på det viset at han angivelig var av dennes kongelige ætt. Men pussig nok var det gjennom snekkeren Josef og ikke gjennom mor Maria at Jesus skulle nedstamme fra kong David. Litt overraskende hvis Josef slett ikke var i bildet da Jesus ble unnfanget ni måneder tidligere.

Vi lever utmerket med vår tidsregning selv om Dionysius ikke hadde ringeste mulighet til å beregne året for Jesu fødsel riktig. Og vi tar det med fatning at muslimene er på tryggere grunn med sin tidsregning. Deres nye tidsalder begynner ikke med Muhammeds fødsel, som ikke kan tidfestes nøyaktig, men med hans reise fra Mekka til Medina. Ingen har vel tvilt på at denne reisen virkelig skjedde i det året vi kaller 622. Men om vi lever komfortabelt med vår tvilsomme tidsregning, er det vanskeligere å ta det vidgjetne år null med stoisk ro.

I verste fall forekommer det dessverre at nedkomster trekker ut over flere smertefulle døgn, før legene trer til med et remedium som hjelper den fødende til forløsning. Likevel regner vi en fødsel som et tidspunkt. I samme øyeblikk vi er født, tar vi fatt på vårt første år, inntil vi fyller året etter tolv måneder. Dette er år 1 for oss selv, slik det en gang var for Jesus. Og etter den tidsregningen Dionysius har gitt oss, er året da Maria gikk svanger med Jesus, år 1 før Kristi fødsel. Som alle andre småbarn var Jesus null hele år inntil sin første fødselsdag, akkurat som det er null hele grader på gradestokken før kvikksølvet beveger seg opp til én grad. Verken Jesus eller noe annet barn har noen gang gått i sitt nullte år. Derfor er det et fromt ønske at året null, altså det nullte året etter Kristi fødsel, måtte forsvinne. Måtte det begraves dypt i vår jord for aldri å gjenoppstå.

Det er kjær barnelærdom at Jesus ikke ble født hjemme i Nasaret, men i Davids by Betlehem, og at faren ikke var snekker Josef, men ingen ringere enn Herren. Slikt tar vi med ro, selv om det er vanskelig å tro. Tyngre å svelge er det at Josef heller ikke skulle være far til Jesu brødre Jakob, Josef, Judas og Simon og til hans søstre, som Det nye testamente typisk nok verken navngir eller tallgir. For noen mennesker med lite sans for kjønnsliv er det nemlig viktig at jomfru Maria ikke bare var jomfru da hun nedkom med Jesus, sin førstefødte, men at hun forble i denne tilstanden gjennom hele livet. Disse puritanerne må gjøre resten av barneflokken hjemme i Nasaret hos Josef og Maria til fettere og kusiner av Jesus, eventuelt til barn av Josef i et tidligere ekteskap. Dette er tull på linje med år null. Og er det noe som er tull, så er det de kostbare festlighetene vi skal stelle i stand når vi etter Dionysius' tvilsomme beregning om et år er ferdige med dette år nr. 1999 etter Jesu fødsel og tar fatt på nr. 2000. Selv ville Jesus trolig ha antydet visere måter å bruke pengene på hvis vi absolutt ville minnes hans fødsel og ikke det han utrettet mens han var på kloden.