INGEN VÅR: En skadet og redd jentunge bæres ut av ruinene i gamlebyen i Aleppo etter at den er truffet av Bashar al-Assads tønnebomber. Foto: Reuters / NTB Scanpix
INGEN VÅR: En skadet og redd jentunge bæres ut av ruinene i gamlebyen i Aleppo etter at den er truffet av Bashar al-Assads tønnebomber. Foto: Reuters / NTB ScanpixVis mer

#arabiskvår ble vinter

Fem år etter den arabiske vårløsningen, er det - av alle ting - russerne og amerikanerne som beordrer våpenhvile. Det er en nyttig påminnelse om arabernes historie.

Kommentar

I «Araberne» - Eugene Rogans standardverk fra 2009 om det arabiske folks moderne historie - sier han at «araberne har hatt mest å si i tider der det var mer enn en stormakt å forholde seg til.» Rogan viser til at landene i Midtøsten under kolonitida var flinke til å spille franskmenn og engelskmenn ut mot hverandre, akkurat som de nøt godt av spenningen mellom USA og Sovjetunionen under den kalde krigen.

I dag markerer Dagbladet at det er fem år siden Den arabiske våren og at borgerkrigen i Syria brøt ut. Vi setter søkelyset på det som har skjedd med en spesialutgave av papiravisa, en nettspesial og en to timer lang TV-sending fra klokka 12.

Krigen i Syria har nå vart like lenge som Norge var okkupert under 2. verdenskrig. Ingen kunne i sin villeste fantasi forestille seg at det skulle gå slik. Det er nærmest fascinerende å se tilbake på den naive begeistringen som gjorde seg gjeldende da begivenhetene begynte å rulle vinteren 2011.

I seks arabiske land oppsto det i rask rekkefølge massive, fredelige protester mot autoritære regimer i Nord-Afrika, i Egypt, på den arabiske halvøya og Den fruktbare halvmåne. På Twitter feiret man revolusjonen under hashtagen #arabiskvår, og det flommet over av dypsindige analyser om hvordan sosiale medier, samspillet mellom ny teknologi og frihetstrang skulle nedkjempe diktaturer og tyranner. Vel nok har nye kommunikasjonsverktøy vist seg virkningsfulle i Moldava, Iran, Tunisia og Egypt, men fortsatt er det ikke slik at ikke 140 tegn på Twitter utlikner mangelen på demokratiske tradisjoner, og institusjoner. Jeg bare minner om at de som i dag er suverent sterkest på sosiale medier i Midtøsten, er IS.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I Libya, Egypt, Jemen og særlig Syria ble våren til vinter. Tunisia er det håpefulle, lille unntaket.

Fem år etter de første demonstrasjonene mot Bashar Al-Assad i Syria er situasjonen så ille at vi nesten har glemt alle Midtøsten-konflikters mor - palestinernes situasjon. Maktesløsheten er total. Eller som The Economist skriver på lederplass: «Flyktninger er rasjonelle mennesker som befinner seg i desperate situasjoner. Livet er blitt uutholdelige for de mange som har flyktet fra Syria, Irak, Afghanistan og andre krigsherjede land. Europa ligger der fredelig, rikt og tilgjengelig. De tar det eneste rasjonelle valget.»

I Midtøsten er det alltid stormaktene som har satt spillereglene. Så også denne gang, og de endrer dem når det passer. Da amerikanere og russere under den kalde krigen startet sitt kappløp om verdensherredømme, ble Midtøsten en av hovedarenaene. Araberlandene måtte velge mellom den konsekvente antikommunisme eller russernes marxistiske læresetninger. Sporene finner vi fortsatt: Monarkier som Marokko, Saudi-Arabia, Jordan, Golfstatene og republikker som Libanon og Tunisia ble en del av den vestlige interessesfære, og - kanskje merkelig nok - definert som moderate. På den andre sida - i det russiske, mer revolusjonære ringhjørnet - havnet land som Libya, Egypt, Syria, Algerie og Irak.

På behørig avstand lærte vi andre om arabisk nasjonalisme, om oljeressursenes politiske betydning og framveksten av politisk islam som tok sikte på å frigjøre regionen fra stormaktenes grep. Vi la merke til at de enkelte land noen ganger spilte stormaktene ut mot hverandre, og truet med å skifte side for å oppnå fordeler knyttet til mer utviklingshjelp eller nye våpensystemer.

Men paradoksalt nok var det nettopp stormaktenes nærvær i kulissene som sikret en logisk balanse, en påtvunget stabilitet. Problemet var bare at stillstanden verken brakte uavhengighet, demokratiske institusjoner eller ordninger som sikret befolkningene velstand, demokratiske rettigheter eller utviklingsmuligheter. Da Sovjetunionen falt sammen og USA sto tilbake alene på banen, forsvant også den kalde krigens forutsigbarhet. Dette kom brutalt og tydelig til uttrykk da russerne var med på å klarere den FN-autoriserte Golfkrigen mot deres gamle allierte Irak.

The Economist, som knapt kan kalles venstrevridd, minnet nylig på lederplass om Europas kollektive ansvar for straks å ta grep om flyktningsituasjonen som er skapt i forlengelsen av den arabiske våren. Man minner om at ytterligere nøling bare bidrar til «mer fremmedfrykt og politisk populisme». De ulike høyrenasjonalistiske krefter har allerede slått rot i deler av Øst-Europa. Hvis disse tendensene brer seg vestover inn i Tyskland, Frankrike og Italia vil EU kunne revne. The Economist minner om at en million mennesker flyktet fra Vietnam etter at kommunistene tok over I 1975. I første omgang ble flyktningene tatt til leire i Hong Kong og andre deler av Asia, før de ble fordelt mellom USA, Europa og Australia. De kom til sine nye hjemland uten noe som helst. I USA i dag er gjennomsnittsinntekten til vietnamesiske amerikanere høyere enn det nasjonale gjennomsnitt.

Ingen spør lenger om vietnameserne passer inn.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook