Arafat og ordet

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

VINTEREN 1984

deltok jeg på en konferanse i Tunis om «Preservation of the Palestinian Cultural Heritage» - bevaring av den palestinske kulturarven. Konferansen var i regi av FN og talte to-tre hundre deltakere fra mange land, deriblant Edward Said, berømt palestinsk forfatter av Orientalism og senere sterk kritiker av Oslo-prosessen. Hensikten med konferansen var å trekke verdens oppmerksomhet til, og mane til innsats for, den rike palestinske kulturarven som var i ferd med å ødelegges.

PLO HADDE DEN GANG

sitt hovedkvarter i Tunis, og det ryktes etterhvert at «kanskje kommer kongen» - kanskje Arafat ville dukke opp. Men ingen visste sikkert, ryktene kom og gikk. Så plutselig var han der. En liten mann med en magnetisk utstråling som smilte og hilste til høyre og venstre og var lett på foten. Jeg husker hendelsen som om det var igår. Tilfeldigvis befant jeg meg i foajeen på konferansesenteret da Arafat gjorde sin entré. Jeg sanset ham før jeg så ham, for det gikk et sus - et umælende sus - gjennom forsamlingen. Så rykket man til side for å gi vei. Det var som om en usynlig rød løper ble lagt ut for denne bitte lille store mannen som utstrålte en aura som ikke lot en uberørt. Jeg husker jeg lurte på hvor sikkerhetsvaktene var. Jeg så dem ikke. Jeg så bare mannen.

Les artikkelen gratis

Logg inn for å lese eldre artikler. Det koster ingenting, gir deg tilgang til arkivet vårt og sikrer deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.