Arafat oppfant Oslo-kanalen

Storpolitiske myter fordamper når de utsettes for historikernes og samfunnsforskernes søkelys. Den hemmelige Oslo-kanalen mellom Israel og PLO var ikke noen norsk oppfinnelse, unnfanget av Terje Rød-Larsen.

Yassir Arafat ba om en hemmelig norsk kanal i et møte med den norske diplomaten Hans Wilhelm Longva allerede i 1979, som gjengjeld for å godta norske oljeforsyninger til Israel - forsyninger som det aldri ble noe av. En overrasket utenriksminister Knut Frydenlund sa ja.

Yassir Arafat og Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) søkte i mange år om å få til forhandlinger med Israel, og trengte hjelp fra et tredjeland. Arafat ønsket Norge, paradoksalt nok på grunn av Norges nære og langvarige vennskap med Israel. Dessuten var Norge et NATO-land med et godt forhold til USA.

UTEN NORGES ROLLE som «Israels beste venn» helt fra første dag, hadde ikke Norges historiske rolle på 90-tallet vært mulig. Langt ferskere er Norges forhold til PLO og palestinerne, som først åpnet seg på 70-tallet.

Etter seieren i Golfkrigen og etter Sovjetunionens sammenbrudd, presset USA fram fredskonferansen i Madrid i 1991. Men forhandlingene kjørte seg snart fast, fordi Israel under statsminister Yitzhak Shamir ikke var rede. Først ved regjeringsskiftet i Israel i 1992 lå forholdene til rette for forhandlinger mellom israelerne og palestinerne. Idet behovet for en hemmelig kanal trengte seg på, dukket forskningsstiftelsen FAFO og Terje Rød-Larsen opp med et skalkeskjul. Men opplegget for den hemmelige Oslo-kanalen lå allerede nedfelt, nærmest i detalj, i et memorandum til utenriksminister Thorvald Stoltenberg fra 1989.

DETTE KOMMER FRAM i en evalueringsrapport fra Hilde Henriksen Waage, utført på oppdrag av Utenriksdepartementet (UD), som legges fram i dag. Tittelen - «Nordmenn? Hvem trenger nordmenn?» - stammer fra boka til den israelske forhandleren Uri Savir i hans bok om Oslo-kanalen. Rapporten trekker opp de lange, historiske linjene fra Israel ble grunnlagt i 1948 til de hemmelige forhandlingene i Norge begynte i 1992.

I tallrike bøker og artikler om Oslo-kanalen er det oppstått myter, skriver forfatteren. Som i eventyr forteller man mest om personer, og forklaringene blir gjerne også knyttet til disse.

Politiske aktører treffer valg blant flere mulige handlinger, men disse valgene skjer innenfor gitte historiske rammer og på bakgrunn av andre aktørers valg. Henriksen Waage trekker fram de historiske betingelsene for fredsforhandlingene mellom israelerne og palestinerne og for hvorfor Norge kunne få rollen som tilrettelegger for gjennombruddet.

MIDTØSTEN STO I EN HELT NY sammenheng etter den kalde krigens slutt, etter Golfkrigen og Sovjetunionens sammenbrudd. USA sto igjen som eneste supermakt og ønsket endelig fred i Midtøsten. Israel hadde ikke lenger noe annet valg enn å komme til et forlik med palestinerne. Derfor kom fredskonferansen i Madrid i oktober 1991, hvor Israel motvillig møtte. Norge hadde faktisk forsøkt å få vertskapet for konferansen, og deltok for å forsøke å finne en rolle som fredsbygger, med statssekretær Jan Egeland. Denne norske iveren hadde en lang forhistorie.

Norge hadde en politikk i Midtøsten, men denne gikk ut på ensidig støtte til Israel helt fra 1948. Særlig var Arbeiderpartiets bånd til søsterpartiet i Israel sterke. I det politiske miljøet, i mediene og i det offentlige ordskiftet i Norge var det knapt et kritisk ord om Israel før krigen i 1967. Etter krigen i 1973 fortalte statsminister Golda Meir gråtende til gjesten Haakon Lie, da uten verv i Arbeiderpartiet, at Israel hadde mistet mange venner. Men ikke Norge. I 1974 bestemte utenriksminister Knut Frydenlund at Norge skulle stemme for å gi PLO status som observatør i FN, og han knakk nesten sin politiske nakke på dette.

Bare ett eneste sted i Norge fantes det kritiske innvendinger til den ensidige støtten til Israel, og det var blant diplomatene i UD. Men deres analyser var stort sett hemmelige.

Først med utenrikskomiteens historiske rundreise i Midtøsten i januar 1977, åpenbart det sterkeste møtet med den virkelige verden i Stortingets historie, kom det for alvor inn nye synsvinkler på Midtøsten i det politiske ordskiftet i Norge.

DA NORGE SENDTE SOLDATER til UNIFIL-styrken i Sør-Libanon i 1978, måtte Norge nødvendigvis snakke hyppig med PLO. Samme år hadde USA garantert Israel oljeleveranser etter fredsavtalen med Egypt i Camp David. Iran skulle levere olje, men etter revolusjonen i landet falt dette i fisk - og USA ba Norge overta garantien til Israel.

Norge kom i knipe, og Frydenlund sendte diplomaten Hans Wilhelm Longva til Arafat tidlig i 1979 for å høre hva slags følger oljeforsyninger til Israel kunne få for Norge.

Til Longvas og Frydenlunds overraskelse svarte Arafat at det var greit nok. Men han stilte et vilkår: Han ville komme til Norge dersom han i framtida skulle trenge en hemmelig kanal til israelerne. Israel fikk når det kom til stykket ingen norsk olje, men Arafat fikk til slutt en norsk kanal.

LONGVA KJENTE ARAFAT, og Arafat hadde til og med besøkt ham på sjukehuset etter et beinbrudd under et forsøk på bortføring i Beirut i desember året før.

Longva var en nøkkelmann i Norges forhold til PLO, og det er et mysterium at UD seinere satte en av sine beste arabister til helt andre oppgaver.

Thorvald Stoltenberg fortsatte arbeidet med å bedre Norges forhold til PLO, med full støtte i partiet. Og samtidig holdt han forholdet til Israel ved like. I 1987 ba Arafat Norge, gjennom ambassadør Longva i Kuwait, om å få til en dialog mellom PLO og USA. Stoltenberg mislyktes. I stedet ble dette Sveriges bidrag under utenriksminister Sten Andersson.

I 1989 avla Stoltenberg det første offisielle besøket fra en norsk utenriksminister til Arafat, som nå holdt til i Tunisia. Igjen ba Arafat om en hemmelig forhandlingskanal i Norge. Arafat ba Stoltenberg fortelle utenriksminister Moshe Arens i Israel at PLO var rede til å snakke når Israel måtte ønske, offentlig eller hemmelig. Oslo kunne være et passende møtested, og norske forskningsinstitusjoner kunne avholde seminarer for å bringe de to partene sammen i det skjulte.

ETTER STOLTENBERGS BESØK hos Arafat skrev diplomaten Knut Vollebæk, seinere utenriksminister, ned et memorandum med en plan for hemmelige forhandlinger, som «ikke bare var veldig mye på linje med tilnærmingsmåten i Oslo-kanalen fire år seinere, den var nærmest identisk», skriver Henriksen Waage. Stoltenberg grep dagen, hyllet Norges vennskap med Israel, og dro til Tel Aviv i april. Men han kom ingen vei. Arens ville ikke engang høre om noe budskap fra Arafat. Stoltenberg var særdeles skuffet. PLO og Norge hadde en strategi, men ikke Israel.

Da Stoltenberg kom tilbake som utenriksminister i 1990, knyttet han til seg Jan Egeland, som tok valgspråket: «Det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse.» Samtidig hadde Mona Juul tatt med seg Terje Rød-Larsen til Midtøsten, der han satte i gang levekårsundersøkelse blant palestinerne og knyttet sammen de palestinerne og israelerne som seinere møttes i Oslo-kanalen.

Rød-Larsen drev fredsarbeid på egen hånd, som først etterpå falt inn i UDs opplegg.

Det var først da en gammel kjenning av Longva, Bassam Abu Sharif, dukket opp i Oslo i august 1992 med et budskap fra Arafat at Stoltenberg og Egeland tok en klar norsk kanal på alvor. Stoltenberg var henrykt. Med ny regjering i Israel var med ett alt lettere. Egeland dro til Israel for å møte viseutenriksminister Yossi Beilin. Og på Egelands hotellrom i Tel Aviv ved midnatt 10. desember 1992 ble Oslo-kanalen avtalt.

DA TERJE RØD-LARSEN snublet inn i Midtøsten, ville han ikke ha kommet noen vei uten den lange politiske forhistorien og uten UDs politiske og økonomiske ressurser, mener Henriksen Waage. Men uten en mann av hans kaliber, pågangsmot og oppfinnsomhet, hadde kanskje Norges fredsarbeid rent ut i ingenting.

Longva måtte i desember 1992 igjen dra til Arafat i Tunisia, nå for å sikre at forhandlingsmøtet om palestinske flyktninger i Oslo i februar ble vellykket. Det skulle brukes som skalkeskjul for Oslo-kanalen. Der skulle også levekårsundersøkelsen fra FAFO legges fram. Longva nevnte videre at Rød-Larsen skulle møte Abu Ala der to uker seinere. Først da gikk det opp for Rød-Larsen at de unge palestinerne han hadde trukket inn, ikke kunne gjøre noe uten Arafats velsignelse.

Utenriksminister Johan Jørgen Holst, som hadde gleden av å kunngjøre Oslo-avtalen for verden, fikk mye av æren og omtalen den gang. Han nevnes ikke med ett ord i rapporten. Han overtok som statsråd 1. april 1993, etter at de hemmelige forhandlingene i Norge hadde pågått i to måneder. Holst fikk en moden frukt i fanget, og kunne nyte den.

Stoltenbergs årelange innsats kom ikke riktig fram. Han ønsket å utsette sin avgang og sin tiltredelse som fredsmekler på Balkan, etter hva Dagbladet forstår, for å kunne se Oslo-avtalen i havn. Den gleden glapp med fire måneder.