FOLKETRYGDEN: Skal folketrygden være der for kommende generasjoner må vi sørge for at den har inntekter, skriver Jonas Gahr Støre. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
FOLKETRYGDEN: Skal folketrygden være der for kommende generasjoner må vi sørge for at den har inntekter, skriver Jonas Gahr Støre. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpixVis mer

Folketrygden:

Arbeid – vår beste forsikring

Kutt i folketrygdens ordninger er feil medisin for et Norge der forskjellene øker. Det er arbeid til alle som er folketrygdens beste forsikring.

Meninger

Folketrygden er vår felles forsikring. Vi betaler alle inn gjennom en andel av vårt arbeid. Så får vi igjen til pensjonen og foreldrepenger, eller hvis vi blir arbeidsledig, syk eller ufør. Det er velferdsstatens spleiselag.

I år er folketrygdloven 50 år. Det er god grunn til å feire. Men enda viktigere; å se framover. Skal folketrygden være der for kommende generasjoner må vi sørge for at den har inntekter. Og det får den ved at flere kommer i jobb. Kutt i folketrygdens ordninger er feil medisin for et Norge der forskjellene øker. Det er arbeid til alle som er folketrygdens beste forsikring.

Min farfar, Jonas Henry, ble født i 1888 i Levanger. På den tiden slo fattigloven fast at kommunene hadde en plikt til å hjelpe folk i nød. Men nøden og den menneskelige fornedrelsen presset fram nye endringer. Velferdsstatens sterkeste utbygging var i emning, og før farfar døde i 1974, 86 år seinere, opplevde han innføringen av barnetrygd i 1946, syketrygd i 1957 og folketrygdloven i 1967.

Min far, Ulf, ble født i 1925, og var midt i et langt arbeidsliv da folketrygdloven ble innført i 1967. Selv ble jeg født i 1960. I min generasjon opplevde vi nye ordninger som både mamma- og pappapermisjon. Mine barn, født mellom 1989 og 1999 kjenner ikke til noen annen virkelighet enn at Norge har folketrygden. Den er der for oss alle.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ved 50-års jubileet tenker jeg mest på mitt barnebarn, født i 2015. Vil han og hans generasjon leve med folketrygden som en sikkerhet, eller vil de oppleve at den forvitrer?

I dag har folketrygden få, om noen, erklærte politiske motstandere. Likevel må kampen om de enkelte ordningene kjempes igjen og igjen. For også folketrygden handler om politiske prioriteringer. På sin vakt har Høyre og FrP kuttet i flere trygdeordninger. Fremdeles er folketrygden solid, men på sikt kan gradvise kutt føre til et annet Norge.

Erna Solberg og Siv Jensen har de siste fire årene prioritert skattekutt til de med mest fra før, delvis betalt av kutt i flere av folketrygdens ytelser. Noe av det første de gjorde var å kutte i lønnsgarantiordningen som skal sikre at arbeidstakere får utbetalt lønn ved konkurs. De har også tatt feriepengene fra de arbeidsløse. I 2015 foreslo de kutt i sykelønnsordningen før de snudde etter press fra arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene. Kuttet i barnetillegget for de uføre ble også mindre enn Høyre og FrP ønsket.

Gjennom 50 år har folketrygden nærmest blitt politisk allemannseie, og ordningen er populær blant nordmenn flest. Erna Solberg skryter av den i et innlegg i Dagbladet. Det er fint. Høyre-politikere forteller gjerne at det var bred enighet om å innføre folketrygdloven i 1967. Men var det egentlig så bred enighet som Erna Solberg gir inntrykk av?

Allerede i 1885 oppnevnte Stortinget den første norske parlamentariske arbeiderkommisjon, som fikk i oppgave å utrede spørsmålet om sosialforsikring ved arbeidsulykker, hjelp under sykdom og alderspensjon. Det var den radikale fløyen i partiet Venstre som presset på. Men arbeiderklassen var ikke fornøyd med Venstres innsats. Det er én av grunnene til at Arbeiderpartiet ble dannet i 1887 med krav om handling. I vårt første program reiste vi kravet om «Human alderdomsforsørgelse for ubemidlede og ved staten».

Listen over sosiale reformer Høyre har prøvd å motsette seg er lang. Selv om de gjerne kom nølende etter, strittet de gjennom 1900-tallet mot skattefinansiert alderstrygd, arbeidsløshetstrygd og uføretrygd. Etter samme mønster var Høyre skeptiske til opprettelsen av Husbanken og Statens Lånekasse, ja de kjempet også mot åtte timers arbeidsdag.

Ingen partier har alene ansvaret for utviklingen av det velferdssamfunnet vi har i dag. Det er bra at de fleste partiene slutter opp om grunnideen. Men at Høyre forsøker å framstille seg selv som en av velferdsstatens fremste utviklere og forsvarere er lite troverdig.

Erna Solberg er bekymret for finansieringsgrunnlaget for folketrygden. Hun viser til at en rekke nye trygder er tatt inn i folketrygden, og at ingen er tatt ut. Hun sier at andre lands erfaringer viser hvor smertefullt det kan bli om endringer i velferdsordningene utsettes i det lengste. «Vi må alltid være åpne for at dagens ordninger må kunne endres når det er behov for det», fortsetter hun.

Ja, folketrygden forutsetter ansvarlighet. Og Erna Solberg bør bekymre seg. Hennes regjering har bidratt til å svekke finansieringsgrunnlaget gjennom kutt i skattene og nedtapping av oljefondet i rekordfart.

Samtidig har H/FrP-regjeringens sysselsettingspolitikk vært svak, og det er spesielt alvorlig. For det er flere i arbeid som er nøkkelen til folketrygdens overlevelse og videre utvikling. Utviklingen i Norge har for lenge gått i feil retning. Andelen folk i jobb er den laveste på over 20 år. I stedet for å føre en mer kraftfull sysselsettingspolitikk eller holde igjen på skattekuttene, hinter Solberg både til nye skattekutt og nye kutt i folketrygdens ordninger. Det er en dårlig medisin for et Norge der forskjellene øker. Nye kutt kan fort åpne dørene for mer utstrakt bruk av private forsikringer og dermed gi enda større sosiale ulikheter og undergrave folketrygdens posisjon.

På 50-årsjubileet for folketrygden er det uansvarlig av Erna Solberg og Siv Jensen å love mellom 25 og 50 milliarder kroner i nye skattekutt. Den klassiske konflikten i norsk politikk er i ferd med å reise seg: Vil vi ha nye skattekutt, eller vil vi styrke og trygge vår felles velferd?

En strategi for å trygge folketrygden må først og fremst handle om å gjøre mer for å få flere i jobb. Arbeiderpartiet vil gjøre det viktigste for Norge til det viktigste i norsk politikk. En mer ansvarlig økonomisk politikk. En historisk dugnad for kompetanse fra grunnskole, utdanning og gjennom hele arbeidslivet. Et bedre organisert arbeidsliv. En mer aktiv næringspolitikk der vi satser på næringer der Norge har fortrinn. Vi sier nei til å selge ut viktige bedrifter der staten er på eiersiden.

Lykkes vi med dette, lykkes vi også med å trygge og videreutvikle folketrygden inn i stadig nye tiår. Mitt mål er at barnebarnet mitt også får gleden av et Norge som er bygget på små forskjeller, høy tillit, muligheter og trygghet for alle.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook