Arbeid for alle, illusjon for noen

Når de fleste norske arbeidsgivere takker nei til «meget godt kvalifiserte» arbeidssøkere med førerhund eller rullestol, er det et godt stykke igjen til tverrpolitiske mål om et samfunn for alle, skriver direktøren for det nyopprettede dokumentasjonssenteret for mennesker med nedsatt funksjonsevne.

NASJONALT dokumentasjonssenter for personer med nedsatt funksjonsevne offentliggjør i dag resultatet av en MMI-undersøkelse om arbeidsgiveres holdning til funksjonshemmede på arbeidsmarkedet. Resultatene er nedslående. Bare 10 prosent oppgir at de ville ha innkalt en «meget godt kvalifisert» blind arbeidssøker med førerhund til jobbintervju. 37 prosent ville ha innkalt en rullestolbruker med samme kvalifikasjoner. Til sammenlikning ville 60 prosent ha innkalt en 35-årig somalier med meget gode kvalifikasjoner. 50 prosent ville ha innkalt en 35-åring med kun formelle kvalifikasjoner. Undersøkelsen er et eksempel på dokumentasjonssenterets oppdrag: Å dokumentere samfunnsskapte barrierer og diskriminerende praksis som stenger funksjonshemmede ute fra ulike samfunnsområder. Dokumentasjonssenteret skal samle inn og utvikle ny kunnskap innenfor og på tvers av samfunnssektorer, forskningsmiljøer og erfaringsbaserte arenaer. Hensikten er å gi myndighetene et bedre kunnskapsgrunnlag før de fatter sine beslutninger. MMI-undersøkelsen dokumenterer med all tydelighet at funksjonshemmede har begrenset tilgang til arbeidslivet, en samfunnsarena som vi vet er avgjørende både for økonomiske levekår, livskvalitet og muligheten for medborgerskap. Utestengelsen skjer til tross for at det er alminnelig erkjent i Norge at ekskludering fra arbeidsmarkedet ut fra gruppekjennetegn, er et uttrykk for diskriminering. Problemet er erkjent også i Europa. Derfor vedtok EU i 2000 et rådsdirektiv mot diskriminering i arbeidslivet på grunnlag av blant annet funksjonshemning. Direktivets innhold er tatt inn i den norske Arbeidsmiljølovens§ 13-1.

DATAENE som nå presenteres, viser at det er stor avstand mellom lovens intensjon og dagens virkelighet. Én forklaring kan være synet på funksjonshemming. Dersom begrensningen i funksjonshemmedes samfunnsdeltakelse knyttes til funksjonsnedsettelsen, «skaden eller lyten», blir konsekvensen en ensidig oppmerksomhet rettet mot individets begrensninger, avvik og mangler. I et slik perspektiv vil individuelle egenskaper fremstå som viktigste årsak til at enkeltindivider hemmes og ikke får innpass på arbeidsmarkedet. Velger man på den annen side et samfunnsperspektiv på funksjonshemming, er det samfunnets barrierer, holdninger, krav og hindringer, som skaper funksjonshemming.

Skal man avdekke hindringer for deltagelse med utgangspunkt i et samfunnsperspektiv, vil den naturlige konsekvensen være at man vender oppmerksomheten bort fra individet over mot ulike samfunnsarenaer. I norsk offentlighet fikk et samfunnsperspektiv på funksjonshemming et lite gjennombrudd i 2001 da Manneråk-utvalget la frem utredningen «Fra bruker til borger» (NOU 2001:22). Utredningen beskrev systematisk samfunnsskapte barrierer som står i veien for funksjonshemmedes deltakelse og likestilling. Utredningen viste at det på de fleste områder var et stort gap mellom politiske mål og virkeligheten. Dokumentasjonssenteret er et ektefødt barn av Manneråkutvalget og funksjonshemmedes interesseorganisasjoner. Dokumentasjonssentret skal utvikle ny kunnskap, men også systematisere, analysere og formidle den viten som allerede finnes. For vi vet allerede en hel del: Vi vet at andelen med fullført universitetsutdannelse eller høyskoleutdanning er dobbelt så høy blant ikke-funksjonshemmede som blant funksjonshemmede. I et samfunnsperspektiv blir utfordringen dermed å finne ut hvilke politiske tiltak som må til for å sikre flere funksjonshemmede adgang til høyere utdanning som vi vet øker muligheten for å skaffe arbeid.

I TILLEGG til utilstrekkelige utdanningsmuligheter, står en rekke andre hindringer i kø: For det første: For å kunne jobbe, må man kunne ta seg frem til arbeidsplassen. I dag regnes det med at ca 20 prosent av befolkningen har problemer med å benytte offentlig transport. Årsaken er at verken transportmidler eller infrastrukturen rundt transportmidler er tilgjengelige (mangel på trapper, informasjon om stoppesteder osv.) Det er manglende forståelse for at hele reisekjeden, fra planlegging av transport til fremkomst, må være tilgjengelig, ikke bare deler av den. For det andre: Har vi først kommet frem, må vi kunne komme oss inn på arbeidsplassen. Svært mange arbeidsplasser er plassert i gamle eller utilgjengelige bygg der tunge dører, trapper, kronglete korridorer og andre barrierer gjør det vanskelig både å komme seg frem og orientere seg. For det tredje: Har man først kommet inn, må man kunne utføre arbeidet på like linje med andre. Ofte er der bare enkle tiltak som skal til: Fjerne terskler, skaffe tilgjengelig programvare, tilpasse maskinvare etc. For at slike tiltak skal kunne skaffes til veie, må en fjerde forutsetning være til stede: At arbeidsgivere har kunnskaper og holdninger som skal til for å innse at en funksjonsmessig heterogen arbeidsstyrke kan utføre det samme arbeid og være like kvalifisert som en stab, som utelukkende består av folk uten funksjonsnedsettelser. Dette er kanskje den største utfordringen som synliggjøres av MMI-undersøkelsen.

BEDRIFTSLEDERE kan være de fremste allierte i kampen mot diskriminering i arbeidslivet. Kamaljeet Jandu, som er ansvarlig for mangfold i arbeidsstyrken hos industrigiganten Ford Motors, har tatt til orde for mangfold i næringslivet ved å uttrykke følgende: «Det er en alminnelig oppfatning av at mangfoldslinjen er en luksus. Men det er særlig når en bedrift er under press, at de virkelig ser verdien i mangfold», uttaler han. Mange store og små private og offentlige bedrifter har vist gjennom eksempler på god praksis at det å oppmuntre til mangfold på arbeidsplassene gir bedre fortjeneste ved siden av å bedre arbeidsmiljøet. Men å sikre et inkluderende arbeidsmarked er ikke gjort over natten, og arbeidsgiverne må selv spille en sentral rolle for at man skal oppnå målet. I tillegg må det gjøres mer for å informere, gi råd og veilede for å sikre mangfold og integrering. Dette er særlig tilfellet for små og mellomstore bedrifter, som ikke har egne rekrutterings- og personalavdelinger til å utarbeide den nødvendige strategien for å sikre mangfold gjennom aktiv rekruttering. Her vil et organ som Nasjonalt dokumentasjonssenter for personer med nedsatt funksjonsevne kunne spille en viktig rolle gjennom å samle og formidle informasjon og vise til eksempler på god praksis. Dokumentasjonssenterets har valgt som sin visjon «Kunnskap viser vei». Med dokumentasjon og kunnskapsutvikling håper vi å være en indirekte pådriver for et samfunn der alle kan skaffe seg arbeid uten å bli møtt med diskriminerende holdninger på grunn av funksjonsnedsettelser.