DUGNAD: Finansminister Siv Jensen, statsminister Erna Solberg og kulturminister Trine Skei Grande på oppstartkonferansen for inkluderingsdugnaden på Sentralen i Oslo. Dugnaden ble lansert i Jeløya-plattformen som et felles samfunnsoppdrag for å få flere i arbeid. Foto: NTB scanpix
DUGNAD: Finansminister Siv Jensen, statsminister Erna Solberg og kulturminister Trine Skei Grande på oppstartkonferansen for inkluderingsdugnaden på Sentralen i Oslo. Dugnaden ble lansert i Jeløya-plattformen som et felles samfunnsoppdrag for å få flere i arbeid. Foto: NTB scanpixVis mer

Inkludering:

Arbeid for fortsatt små forskjeller

Det største skillet i samfunnet vårt går mellom dem som er i jobb og de som ikke er det.

Meninger

Debatten om ulikhet kan ikke reduseres til bare et spørsmål om omfordeling gjennom skatter og overføringer. På sikt er den enkeltes evne til å delta i arbeidsmarkedet grunnleggende både for likhet og levestandard.

Vår jobb er å bidra til at utenforskap ikke vedvarer., skriver Siv Jensen.
Vår jobb er å bidra til at utenforskap ikke vedvarer., skriver Siv Jensen. Vis mer

Norge er et land med lav ulikhet og høyt gjennomsnittlig inntektsnivå. Samtidig finnes det fortsatt mennesker som lever i fattigdom i landet vårt, og som ikke opplever at de får mulighet til å delta.

Det er bred enighet om at dette er noe vi må ta på alvor. Men svaret på disse utfordringene er vi ikke like enige om.

Å svare med et ensidig fokus på skattenivå, tar oppmerksomheten bort fra det viktigste: Hvordan legge til rette for at flere kan ivareta sine egne liv ved å delta i arbeid. Vår jobb er å bidra til at utenforskap ikke vedvarer.

Svaret bør heller være å rive ned murer som hindrer folk i å delta, og hjelpe hver enkelt å overkomme dem. Utdanning, kvalifisering, trygge jobber og et velorganisert og moderne arbeidsliv er de viktigste tiltakene for å redusere sosiale forskjeller. Da får vi både et sterkere fellesskap og mer verdiskapning. Det er bedre for den enkelte og det er bedre for Norge. Det er også en god langsiktig løsning.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vi er særlig opptatt av at:

  • Barn som sliter på skolen, må få hjelp tidlig. Da greier de seg bedre seinere i livet.
  • Barn som blir født i familier med lav inntekt, skal løftes. De skal ikke ha utfordringer, men få muligheter.
  • Vi må fange opp mennesker som sliter med rus og psykiatri og gi dem den nødvendige hjelpen.
  • Vi må sørge for at flere får påfyll av kompetanse, fordi arbeidsmarkedet endrer seg. Med oppdaterte ferdigheter blir veien inn i jobb enklere for alle.
  • Vi må stille strengere krav til integreringen. Innvandrere som lærer seg norsk, kommer lettere ut i jobb og blir raskere en del av det norske samfunnet.

Når vi prioriterer tiltak som gjør at flere går i barnehage og fullfører skolen, vises ikke det umiddelbart i ulikhetsstatistikken. Men på lang sikt vil det bidra til at flere deltar og færre faller fra, at flere klarer seg selv og færre er avhengige av skattefinansierte trygdeordninger.

Jeg mener også at debatten er tjent med at vi ser utover våre egne landegrenser. I vår levetid har mange land blitt knyttet mye tettere sammen enn før. Denne globaliseringen har skapt vekst og velstandsøkning i store deler av verden. I Norge har de aller fleste nytt godt av denne veksten.

Når politikere fra andre deler av verden lurer på hvorfor vi har så høy tillit til hverandre i Norge, er velferdssamfunnet vårt en del av svaret. Det er lik rett til skolegang for alle, gratis behandling på sykehus, eldreomsorg og et sosialt sikkerhetsnett som er der når du trenger det.

Det er ikke skattenivået slik det var før denne regjeringen tiltrådte, som gjør at arbeiderens sønn og direktørens datter står overfor samme utdanningssystem. Det er ikke arveavgiften som Norge hadde før 2013 som gjør at vi kjenner hverandre på tvers av sosial bakgrunn.

Det er velferdssamfunnet som er den store omfordelingsmekanismen i Norge. For å finansiere velferdsordningene våre, er vi helt avhengige av at skattesystemet innrettes slik at det fremmer effektiv ressursbruk, gir god lønnsomhet av arbeid og skaffer oss de nødvendige inntektene. Det må være attraktivt å investere i norske arbeidsplasser. Da kan ikke skattene være for høye.

Hvis vi skal klare å opprettholde et velferdssamfunn og små forskjeller, er svaret å skape jobber i privat næringsliv.

Offentlig finansierte overføringer og velferdsgoder er en viktig grunn til at Norge har et høyt skattenivå. Både velferdstjenestene og overføringene har en betydelig utjevnende effekt. Overføringene må ikke føre til passivitet og skape fattigdomsfeller, men stimulere til arbeid og deltakelse.

Innretningen av skattesystemet bidrar også til omfordeling. Personer med høy inntekt betaler relativt mer i skatt enn de med lavere inntekt. Arveavgiften var en unødvendig skatt med liten betydning for skatteinntektene og omfordeling. Jeg tror også mange mener det er dypt urettferdig at folk skal betale en avgift for å arve det som har vært barndomshjemmet eller familiehytta i generasjoner.

For virkelig å bekjempe ulikhet må vi også se enkeltmenneskets utfordringer i alle faser av livet. Trygge familier, trygge rammer for barna, gode skoler og barnehager. Og viktigst av alt – skal vi løfte mennesker ut av fattigdom, må vi bidra til at folk er i arbeid og kan sørge for mat på bordet til seg selv og sin familie. Derfor må vi satse på utdanning og kvalifisering, trygge jobber og et arbeidsliv med rom til alle.

Arbeid virker utjevnende og er den beste måten å bekjempe ulikhet. Å arbeide er å delta. Å delta er å føle tilhørighet. Å føle tilhørighet er å oppleve at du og jeg er en del av det samme samfunnet, at vi har samme mulighet og at det ikke betyr noe om foreldrene våre er redere eller rørleggere.