Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

DEBATT

Arbeid:

Arbeid var medisinen

Er livet allerede bestemt. Eller skal vi se mulighetene?

VIL HA FLERE INN I ARBEIDSLIVET: Byrådsleder i Oslo, Raymond Johansen (Arbeiderpartiet). 
Foto: Jørn H Moen
VIL HA FLERE INN I ARBEIDSLIVET: Byrådsleder i Oslo, Raymond Johansen (Arbeiderpartiet). Foto: Jørn H Moen Vis mer
Meninger

EKSTERNT BIDRAG: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.

Elisabeth Thoresen slenger ut påstander om at Raymond Johansen vil gjøre det vanskeligere å bli uføretrygdet. I sitt innlegg i Dagbladet den 18. juni hevder hun at han har manglende innsikt om den kampen mange syke må gjennomgå for å få rett til trygden sin. Du mener nok godt, men jeg tror mildt sagt du har misforstått kraftig og det gjør meg bekymret.

Gjennom mange år har jeg selv vært inn og ut av sykehus. Da jeg var 18 år kom vedtak om uføretrygd raskt, det var lite som tilsa på det tidspunktet at jeg skulle ha samme forutsetninger for å leve et tilnærmet normalt liv.

Historien min i dag er noe annerledes. Jeg er selv i arbeid, uavhengig av uføretrygd. Mitt arbeid, min lønn. Dette er et arbeid jeg er veldig stolt av. Jeg jobber i dag som erfaringskonsulent og prosjektleder i Oslo kommune med full stilling. Jobben min handler om å framheve brukermedvirkning og at brukeren skal bli hørt. Arbeidet er noe som gjør at jeg klarer å stå på beina hver eneste dag.

Som du sier, Thoresen, skal tilbud lages med de berørte, og vi skal ikke snakke over hodet på brukerne i arbeidet som gjøres. Der har du helt rett, men du har misforstått noe her, når det kommer til å gi folk muligheter. Thoresen snakker ikke på vegne av alle, jeg tror selv mange om de fikk mulighetene har lyst til å få støtte til å få til arbeid eller skole.

Raymond Johansen skriver i sitt svar til deg at det er et problem at de som sliter med helse, men likevel har arbeidsevne og motivasjon, ikke får mulighet til å arbeide. Jeg husker godt tilbake for noen år siden, da mitt liv var på det mørkeste. Ja, det var utenkelig å arbeide, men på siden var det mennesker som så hva jeg kunne få til, mennesker som så mulighetene mine.

Jeg husker fortsatt da jeg bodde på Sandaker for noen år tilbake. Det var en helt vanlig morgen, slik alle andre. Jeg var desperat. Jeg skalv. Det jeg hadde mest lyst til var å ende alt. Den gangen hadde jeg en kjæreste som betydde mye for meg, han ville meg så godt, men så hvor nedbrutt jeg var. Han klarte ikke se meg slik jeg hadde det og ba meg gjøre noe og ikke gi opp. Han så noen muligheter.

Redningen min denne morgen var å dra til Fontenehuset på Tøyen, i stede for å oppsøke trikkeskinnene på Torshov eller trygle legen min om medikamenter, slik jeg hadde gjort gang på gang dagene før. Etter kort tid på Fontenehuset begynte folk å se meg, jeg begynte å få ting til og jeg hadde plutselig fått meg venner. Jeg hadde plutselig fått lov til å kjenne på selve livet.

Mye har skjedd de siste åra på veien til hvor jeg er i dag. Men sannheten, Thoresen, er at livet byr på muligheter og at det er ikke gitt at sykdommen skal prege hele livet ut, arbeid kan være en mulighet og for meg var det selve medisinen.

Så jeg blir bekymret når du forteller at Raymond Johansens ønske om å gi folk muligheter til å komme ut i arbeidet er et spark mot de syke. Jeg har selv vært i dialog med NAV, for oss med uføretrygd har det ikke vært noe system for dialog rundt mulighetene til å komme ut i arbeidet, heller snakk om at dette kan man slå seg til ro med.

Dessuten tror jeg du har misforstått, for han kommer med et tydelig budskap: Sliter du med helsen, så skal du ha rettigheter til uføretrygd. Men vi skal jobbe aktivt for å gi muligheter til de unge.

Er du redd for at systemet skal bli så vanskelig at vi står uten rettighetene? Selv er jeg redd for at mulighetene for arbeid skal forsvinne. Jeg har møtt mange som har slitt i livet, hvor arbeidet har vært deres stolthet og mulighet til å komme tilbake til samfunnet.

Er det ikke heller på plass å takke byrådslederen for at han ser mulighetene, i stedet for å gi ham pisken og forteller at han gjør det vanskeligere å være syk, når sannheten heller er tvert om?

Skal vi virkelig bestemme hele livet her og nå eller skal vi gi folk muligheter her i livet hvis de selv ønsker og får det til, Thoresen?

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!