Arbeider- Foreningernes Blad 150 år

I dag for nøyaktig 150 år siden kom Marcus Thranes avis Arbeider-Foreningernes Blad ut med sitt først nummer. Det var en pionerinnsats som ikke har fått den plassen den fortjener i norsk pressehistorie. Dette var kanskje den viktigste opposisjonelle avisen Norge til da hadde sett. Den stilte både fundamentale spørsmål ved begrensningene i det norske demokratiet og hadde som erklært målsetting å organisere landarbeidere og husmenn

Det er verdt å merke seg at hele Thranes opprør startet med et grunnleggende demokratisk krav om alminnelig stemmerett, selv om han endte bak lås og slå som revolusjonær oppvigler. Avisen var på fire sider, kom ut hver lørdag og kostet 2 shilling Den var en landsdekkende og fikk på kort en imponerende spredning. Etter halvannen måned hadde den 1700 abonnenter, på toppen hadde den 6000 abonnenter og et opplag på 21 000.

Etter å ha gått gjennom de få årgangene av bladet er min konklusjon at sammenlignet med samtidens aviser var Arbeider-Foreningernes Blad en velredigert avis med ryddig lay-out. Det var faste spalter, stoff fra

Sverige og Danmark og reisebrev fra utvandrere til Amerika. Det var føljetonger, skuespill, dikt og foreningsstoff fra Arbeiderforeningens indre liv. Mange prinsipielle artikler drøftet forfatningsspørsmål, etikk og historie. Thrane drøftet politisk teori, skrev om nasjonalisme og demokrati og diskuterte begrensingene i det konstitusjonelle demokratiet. Avisen hadde dikt og smedeviser med brodd mot politikere og maktpersoner. Det forekom også forbrukerorientert stoff, som f.eks. «Poteters Brug til Brød». Det var imidlertid lite tradisjonelt nyhetsstoff utenom det rent politiske stoffet, og avisen fungerte primært som en agitator og organisator for den sterkt voksende thranitterbevegelsen. Den ble oppfattet som en så sterk trussel mot makthaverne at den måtte den knekkes.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Alt var heller ikke bare idyll i redaksjonen og Thrane ble utsatt for intriger og bakvaskelser blant sine egne. Theodor Abilgaard overtok redaksjonen fra desember 1850 og ledet avisen fram mot det skjebnesvangre landsmøtet i bevegelsen 10.-17. juni 1851. Landsmøtet gikk under navnet «lilletinget» fordi det ble avholdt samtidig med Stortingets samling. Abilgaard spilte bevisst på den revolusjonære stemningen og la seg kraftig til venstre, selv om han i utgangspunktet hadde arbeidet for å endre programmet fra Thranes sosialistiske orientering til en mer filantropisk plattform. I internasjonal sammenheng var thranitterbevegelsen litt av et eventyr.Thrane skrev selv at arbeiderforeningene i Norge på 1850-tallet var

det største arbeiderparti verden i forhold til folketallet, men thranitterbevegelsen var ikke et parti i moderne betydning av ordet. På sitt høyeste hadde arbeiderforeningene mellom 20ø000 og 30ø000 medlemmer.

Myndighetene hadde alt i lang tid forberedt et anslag mot bevegelsen. Men det var først etter «lilletinget» at myndighetene mente at de hadde nok materiale til å slå til. Blant delegatene fantes det ingen diskresjon eller hemmelighetskremmeri, i seg selv et bevis på at dette ikke var noen revolusjonær konspirasjon. Diskusjonene fra møtet ble fort kjent, og delegater over hele landet ble innkalt til forhør. Om morgenen 7. juli ble Thrane arrestert sammen med blant andre Abilgaard. Alle protokoller, brev og dokumenter ble beslaglagt hjemme hos de arresterte, i sentralstyrets kontor og på avistrykkeriet. Relativt få ble arrestert i hovedstaden, og det kom ikke til uroligheter i Kristiania i forbindelse med pågripelsen. Overmakten var for sterk, og bevegelsen var relativt svak i Kristiania. Andre steder der foreningen stod sterkere kom det til demonstrasjoner og uroligheter. På Ringeriket førte arrestasjonen av hattemaker Halstein Knudsen til omfattende opptøyer som senere har gått under

betegnelsen «hattemakerkrigen». Over hele landet gikk myndigheten grundig til verks. En egen kommisjon ble nedsatt for å dokumentere at arbeiderforeningene utgjorde en revolusjonær og farlig bevegelse. Gjennom avhør skulle de komme fram til hvem som hadde kommet med revolusjonære uttalelser på «lilletinget». Først i juni 1852 var kommisjonen ferdig med sine forhør, og dom falt neste to år senere. I april 1854 ble Halsten Knudsen dømt til 15 års fengsel, og Thrane og Abilgaard ble dømt til 4 år hver. Opprinnelig var det reist tiltale mot 148 mann som omfattet alt fra sentralstyremedlemmer til deltagere i «hattemakerkrigen». 127 av disse ble dømt. Totalt ble nesten 200 personer dømt til fengselsstraffer i kjølvannet av «hattemakerkrigen». Arbeider-Foreningernes Blad fortsatte å komme ut med Abilgaards støttespiller Hans Hanssen som redaktør, den samme mannen som tidligere hadde angrepet Thrane i Morgenbladet. Hanssen fortsatte som redaktør til sin død i 1853. Det foregikk en intens

maktkamp om kontrollen av avisen mellom Thrane og Abilgaard-fløyene. Egentlig hadde både Abilgaard og Thrane skriveforbud mens de var på frifot under påvente av en rettskraftig dom, men myndighetene hadde neppe noe imot at de to kamphanene angrep hverandre. Først da bladet Krydseren harselerte over den «vulgære» arbeiderjournalistikken i Arbeider-Foreningernes Blad og røpet at Thrane fortsatt var aktiv i spaltene, ble han kalt ned til politikammeret og fikk en advarsel. Han fortsatte imidlertid å skrive uten videre innblanding fra myndighetene. Thranes støttespillere var i Drammen, mens Abilgaard hadde kontroll over det Kristiania-dominerte sentralstyret i bevegelsen. Da Hanssen døde overtok Bastian Paulsen som redaktør et års tid før sentralstyret vedtok å legge ned Arbeider-Foreningernes Blad. Det hang sammen med at Thrane vant rettssaken mot sentralstyre om eiendomsretten til bladet.

Thranes støttespillere i Drammen startet opp igjen bladet fra februar 1854, men den nye utgaven nådde aldri i nærheten av opplaget til sin forgjenger og navnebror. De fire første numrene var redigert av Bastian Paulsen, før Thrane grep inn og overtok for å stoppe det han mente var Paulsens usaklige angrep på navngitte embetsmenn. Først i juni 1855 kom Høyesteretts endelig dom i saken. Fengselsstraffene for Thrane og Abilgaard ble stadfestet og Thraane ble i tillegg dømt for å ha oppfordret til ved lovstridige midler å forandre Norges statsforvaltning. Dette var et justismord og Thrane ble i realiteten dømt for sin politiske og journalistiske virksomhet. I dag ville han ha blitt adoptert av Amnesty International som samvittighetsfange. Josephine Thrane arbeidet utrettelig med benådningssaken for sin mann og fortsatte driften av avisen. Som støttespiller, medarbeider og utgiver av Arbeider-Foreningernes Blad var hun utvilsomt en av pionerene blant norske kvinnelige journalister. Hun

holdt avisdriften gående ut 1856, men da måtte hun gi seg, siden helsa hennes hadde fått en varig knekk under all motgangen. Josephine ble avhengig av understøttelse fra fattigkassa. Barna ble delvis satt bort til slektninger slik at de kunne få skikkelig kost og losji. Den 17. juli 1858 kunne Thrane gå ut i Kristianias gater som en fri mann. Det var ingen velkomstkomité til å møte ham. Josephine døde fire år senere, svekket av sykdom og motgang. Den bevegelsen han hadde slitt så mye for var knekt av indre fraksjonsstridigheter og myndighetenes jernhanske. Thrane emigrerte til USA og døde 30. april 1890. I USA fortsatte han å engasjere seg i arbeiderbevegelsen og den skandinaviske emmigrantspressen. En journalistisk og politisk begavelse var drevet i eksil. Thranes journalistiske og politiske virksomhet bidro på sikt til en utvidelse av stemmeretten og ytringsfriheten. Han hadde også betydning for avskaffelsen av husmansvesenet. Men i dag bør han først og fremst huskes som en pressepioner. pressejubileum

I anledning av at det i dag er 150 år siden Marcis Thranes avis, Arbeider-Foreningens Blad kom ut med sitt første nummer, forteller her førsteamanuensis Rune Ottosen om avisas historie og Marcus Thranes skjebne. I likhet med flere av sine etterkommere på venstresida, var både avisen og Thrane selv offer for myndighetenes forfølgelse, og for stridigheter innen selve bevegelsen.