BRAKDEBUT: Det er sjelden en debutfilm får så stort gjennomslag som svenske «Spise, sove, dø». Foto: Arthaus
BRAKDEBUT: Det er sjelden en debutfilm får så stort gjennomslag som svenske «Spise, sove, dø». Foto: ArthausVis mer

Arbeiderklassehelt

Hva gjør krisen i Europa med enkeltmenneskene? Skal de bare spise, sove, dø, spør Geir Ramnefjell.

Det er sjelden en debutfilm får så stort gjennomslag som svenske «Spise, sove, dø». Den har vunnet det som er av priser i Sverige, og i dag har den premiere her i Norge. Filmen har skapt storm ved å skildre det opplagte: de som ikke har jobb drømmer om et bedre liv der de kan forsørge seg selv.

Hovedpersonen Ra?a jobber i matvareindustrien, der hun trives godt med å være den mest effektive medarbeideren. Hun bor sammen med og forsørger pappaen sin, som ikke lenger kan jobbe som bygningsarbeider på grunn av ryggen. Så må bedriften nedbemanne, og Ra?a mister jobben. Fra da kjemper hun en fåfengt kamp for å finne arbeid annet sted. Men hvem har bruk for en knapt tjue år gammel ufaglært innvandrer? Hulheten i arbeidsmarkedstiltak og jobbcoacher som viser video om «det dynamiske næringslivet i Malmø-regionen» foran den hostende forsamlingen av oppsagte fabrikkarbeidere, antar et komisk preg. Ra?a bruker all sin oppfinnsomhet og energi på å skaffe jobb, hun følger pappaen sin (som snakker dårlig svensk) til legen - og hun er et sosialt midtpunkt i et miljø preget av pessimisme, men med omtanke og omsorg for hverandre.

Som det ironisk heter i John Lennon-klassikeren: «A workingclass hero is something to be». Ra?a får ingenting igjen for sine anstrengelser. Vi får se et samfunn som ikke har noe å tilby, og der det profesjonelle apparatet - alt fra fagbevegelse til arbeidskontor - står maktesløse og opererer mer av plikt enn reelt engasjement og tro på egne løsninger. «Dere har hele framtiden foran dere», er beskjeden de får på siste møte hos jobbcoachen. Det får henge i luften akkurat passe lenge.

Dette er historier som sjelden fortelles. I Storbritannia har de tradisjon for denne typen filmer som skildrer arbeiderklassemiljøer, men i Skandinavia ser vi det knapt. I de siste ukene har vi hatt en debatt her i Norge som ble utløst av Malin Lenita Viks nære og personlige kronikk om sin klassereise, der hun anklaget venstresiden for å være blind for personer med arbeiderklassebakgrunn - som henne selv. Hun påpeker en usynliggjøring, både av klasseperspektivet - men ikke minst av arbeiderklassen selv. Det er en anklage som kan rettes videre til kulturlivet. Er du ikke en del av den velfødde middelklassen, ramler du ut av historien. Det er et politisk problem. Så lenge vi ikke ser virkeligheten til andre mennesker, har vi vanskelig for å forstå livene deres. Som en av karakterene i filmen gråtende forteller i gruppesamtale hos jobbcoachen: «Det føles så urettferdig at folk tror alle vi som går på sykepenger er late. Sånn er det ikke. De skjærer alle over én kam. Jeg hadde mange planer for fremtiden som ikke...»

Arbeidsledighet, særlig blant ungdom, er et pågående drama i Europa. Andelen barn og unge under 18 år i EU som «er i fare for å lide under fattigdom og sosial eksludering», er på 27 prosent. Ungdomsledigheten i EU økte til 23,4 prosent i desember 2012, det høyeste nivået som er registrert. Ungdomsledigheten i Hellas og Spania er over 50 prosent. Det er en grunn til at svensker kommer til Norge for å jobbe. Arbeidsledigheten i Sverige er på 8,4 prosent - blant de under 24 år er den på hele 24,2 prosent.

Her hjemme er vi heldigere stilt. Vi har arbeidsledighet på 2,8 prosent, og ungdomsledigheten er på beskjedne 7 prosent. Likevel har vi definitivt en arbeiderklasse. Cirka 360 000 nordmenn lever under lavinntekstgrensen, som er satt til 357 000 kroner for en husholdning med to voksne og to barn, 221 000 kroner for en enslig forsørger med ett barn og 142 000 kroner for en enslig uten barn.

Evnen og viljen til å forstå disse menneskenes liv er begrenset. Da vi trykket kronikken «En "trygdesnylters" bekjennelser» i fjor, gikk ironien i bruken av orden «trygdesnylter» de fleste hus forbi. Engasjementet fra politikere rundt mulige tiltak for å inndra NAV-pengene til kronikkforfatter Vegard Skjervheim var langt større enn interessen for å lese og forstå mer av hvordan det føles å befinne seg på utsiden, og hvorfor man havner der.

Skjervheims kronikk kom like etter at Høyre-leder Erna Solberg hadde lansert forslaget om at sosialklienter som sier nei til en jobb, eller ikke vil flytte dit jobben er - må leve på en minstesats på 70 kroner dagen. Arbeiderklassehelten Ra?a i «Spise, sove, dø» hadde falt rett inn i denne kategorien. Hun har ikke råd til å ta lappen, og vil derfor ikke si ja til jobben hun får tilbudt i Malmø. Da må hun flytte fra sin syke pappa, som også er hennes nærmeste venn - og fra resten av det sammensveisede miljøet i småbyen på landsbygda i Skåne. Men skal hun virkelig ikke flytte? spør hun vennene. Svaret bærer tittelen på filmen, og rommer en sannhet om menneskers liv som det er ubehagelig å ta inn over seg: «Nei, livet skal leves. Hvordan skal det blir ellers? Skal vi bare "spise, sove, dø?"»