Arbeidernes opera

En fotografisk odyssé i bygningsarbeidernes univers.

BOK: Idet operabygget står ferdig, utgir fotografen Ken Opprann (hvilket navn for en operafotograf!) en storslått bok om oppføringen av Norges mest omtalte byggverk. Opprann er en erfaren fotograf med hele verden som sitt virkefelt. I denne boka holder han seg innenfor et avgrenset område; byggeplassen i Bjørvika som i disse dager framstår i all sin hvite prakt.

Opprann har tatt bilder helt siden stedet ble avstengt første gang, og han har ikke lagt ned kameraet før det hele er på plass. Det siste bildet er tatt i februar i år.

Folket i arbeid

Boka har ingenting med opera å gjøre. Her er ikke en eneste sanger eller musiker. Det er noe helt annet Opprann har villet dokumentere. Han observerer rett og slett arbeidsliv på et grunnleggende nivå. Oppranns forbilder er ikke celebritetsfotografer som Annie Leibovitz eller Helmut Newton, men fotografer som «om og om igjen kan bringes fram for å bringe en tidsepoke eller hendelse tilbake i bevisstheten», som han uttrykker det i sitt forord til boka.

De historiske heltene til Opprann er Jacob A. Riis, Robert Doisneau, Dorthea Lange og Paul Strand. Folkets fotografer. De som har fanget inn tilværelsens slitere, menneskene som jobber usynlig i kulissene for at samfunnsmaskineriet skal fungere. Dette har han lykkes med. Bildene til Opprann viser mennesker på en arbeidsplass; riktignok en nokså spesiell arena, men ikke mer utenom det vanlige enn at dette blir en bok om bygningsarbeid også i sin alminnelighet.

Puslespill

Dette er et fascinerende perspektiv. Menneskene som framstår med hjelmer og sikkerhetsutstyr, dykkerdrakter og vernemasker i denne boka, gjør sin jobb for at stjerner og divaer skal kunne stå på en scene og praktisere verdens kanskje mest eksklusive kunstform – en århundrelang foredlet og fornem tradisjon som for store deler av befolkningen er en fremmed verden. Samtidig minner også selve oppføringen av byggverket om en enorm forestilling; en iscenesettelse for 8000 arbeidere som pågår over seks år uten stans; der hver aktør har sin rolle; der hver eneste en er med på å legge fine biter av et enestående puslespill på plass.

Boka rommer lite tekst, men hundrevis av bilder. Selvsagt er de ikke i farger. Fotodokumentasjon av denne typen har sin rike tradisjon nettopp som svart/hvitt-fotografi – bilder som lever i kraft av sin lysstyrke og komposisjon. Opprann har nettopp denne evnen som særpreger den dyktige dokumentarist. Han tar ikke bare bilder av det som skjer, han gjør sine utsnitt med den samme evne til komposisjon som store kunstmalere. Han ser linjer og vinkler, forgrunn og bakgrunn, mørke og hvite felter i forhold til hverandre.

Små fortellinger

Oppranns bok er viktig. Ikke fordi den dokumentere byggingen av operaen, men fordi den går tett innpå de som har oppført den. Fotografen har selv mangeårig erfaring som kroppsarbeider, som snekker, stillasarbeider og gulvlegger. Gjennom de bildene han har tatt, kommer det fysiske arbeidet tett innpå også den som blar i denne boka. Den kan kikkes igjennom som en film; mens man ser hvordan huset vokser ut av gjørme, jord, hav og grunnvann. Men hvert bilde kan også studeres for seg. Samtlige har et individuelt innhold, hver sin lille fortelling, sin historie om en enkelt arbeidsfunksjon som føyer seg inn i helheten. Først på det aller siste bilde dukker et annet folkeferd opp; publikum som står i kø for å se det dramaet som utspiller seg på scenen. Der slutter Opprann sin beretning.

Man kan bare forestille seg hvilket slit boka har vært også for fotografen. Han har vært høyt og lavt, fotografert arbeidere i alt fra røykepauser til halsbrekkende operasjoner; i steikende sommervarme og piskendesnøstorm. Vel blåst.

I likhet med Operahuset vil denne boka bli stående. Den er en sang om en virksomhet menneskene har drevet med til alle tider; bygget verden videre.