Arbeiderpartieffekten

-Mens alle snakker om Fremskrittspartiet, sprer Arbeiderpartiet rasisme og fremmedfrykt.

Av
Ole Jan Larsen
Har laget flere radio-og tv-dokumentarer om somaliere i Norge.

Det handler om innvandrere, islam og terrorisme i norsk offentlig ordskifte. Debatten har undertoner av rasisme og fremmedfrykt, heter det i en rapport fra Europarådets kommisjon mot rasisme og fremmedfrykt, ECRI, som kom for noen uker siden. Alle tenker på Fremskrittspartiet. Hva med Arbeiderpartiet? Jeg skal presentere noen eksempler på hvordan frigjøringsbevegelsen Arbeiderpartiet bekjemper fundamentalistene her i landet. Sjef for Politiets sikkerhetstjeneste, PST, Jørn Holme, sørget for ett år siden for at somaliere ble stigmatisert som støttespillere for terrorister i Somalia. Organisasjonen det var snakk om, Al-Shabaab, var ikke definert som en terrororganisasjon på forhånd. Men ved å arrestere noen og advare andre, fikk PST maksimal uttelling i media for en sak som kunne vært håndtert internt i det somaliske miljøet. Dette blir nå brukt som eksempel av Aps ledere på at radikale islamske grupper opererer i Norge, selv om saken er i ferd med å smuldre opp i rettsapparatet.

Hvis den politiske ledelsen er så bekymret for utviklinga blant muslimer i Norge, burde det også være av interesse hva som skjer i muslimske organisasjoner og i moskeene her i landet. De mottar 10-talls millioner kroner i statsstøtte hvert år. Blir lover og regler fulgt og blir pengene brukt etter hensikten? Bare imamene vet. Problemet til Ap er en lang tradisjon med en ignorant holdning til integrering og flerkulturelle problemer. Pengene strøs ut. Men det er liten evne og vilje til å følge opp miljøene og stille krav. I stedet uttaler statsrådene seg på generelt grunnlag i mediene, noe som ofte bygger opp under fordommer. Våre fremste politikere må presentere konkret informasjon og skaffe eksakt kunnskap før de kommer med uttalelser som dreier seg om at muslimske grupper er en trussel mot kongeriket Norge. «Dere snakker om oss og til oss. Men når skal dere begynne å snakke med oss», spurte ei ung muslimsk kvinne under en debatt på Litteraturhuset i Oslo i helga.

For halvannet år siden stilte jeg meg kritisk til historien om at Kadra Yusuf ble banket opp av religiøse ekstremister i Oslo sentrum. Etter hendelsen i april 2007, ryddet statsminister Jens Stoltenberg og flere statsråder plass for å møte ikonet Kadra. Statsministeren uttalte at det er viktig å ta sterk avstand fra alle angrep på ytringsfriheten. Budskapet gikk til imaginære religiøse ekstremister. De store mediehusene åpnet dørene og ga Kadra rikelig med plass til å fortelle sin grufulle historie. I retten er det slått fast at det ikke dreide seg om religiøs ekstremisme, men om fyllebråk på byen. Resultatet av statsrådenes markering og den ukritiske eksponeringa av Kadras versjon, var at den norske opinionen fikk banket inn at radikale muslimer hadde utsatt henne for grov vold for å straffe henne for uttalelser om islam. At retten har avgjort at det ikke var snakk om religiøst motivert vold, er det svært få som har fått med seg. I notisene i avisene ble ikke momentet om religiøst motivert vold nevnt. Politikerne fikk sin ønskede effekt, nemlig å vise omsorg og medfølelse for modige Kadra. Resultatet var at de bidro til å stigmatisere muslimene her i landet på falskt grunnlag. Men det blir ikke politikerne konfrontert med. En god PR-strategi, altså.

Sommeren 2007 fikk vi historien om at somaliere i Norge har sendt jenter til hjemlandet for å få de omskåret. NRK-journalisten Tormod Strand fortalte historien om at 185 norske jenter med somaliske foreldre hadde blitt sendt til Hargeisa og blitt omskåret i løpet av en toårs periode. Daværende barne- og likestillingsminister Karita Bekkemellem, satte i gang en rekke strakstiltak få dager etter at reportasjene var blitt vist. Hvordan var dette mulig? Kjente statsråden til NRK Nyheters prosjekt før reportasjene ble sendt? Er det tette bånd mellom statsråden og noen av de involverte i NRK-reportasjene? Suaad Abdi Farah var Tormod Strands gode hjelper på turen til Hargeisa som dannet grunnlaget for reportasjene. I boka Suads reise av Tormod Strand kommer det blant annet fram at det var statsråd Bekkemellem som satte Tormod Strand i kontakt med sin venninne, Suaad Abdi Farah.

Karita Bekkemellem tipset Tormod Strand med en klar hensikt: Hun ønsket fokus på temaet kjønnslemlestelse og målet var å få gode argumenter for å innføre strengere kontrollsystemer som hindrer at jenter i Norge blir omskåret. 2. juli 2007 innkalte tre statsråder til pressekonferanse for å presentere strakstiltakene for å hindre kjønnslemlestelse. Men var belegget fra Tormod Strand godt nok for å iverksette en rekke politiske tiltak? Og burde regjeringa bestrebet seg på å få verifisert opplysningene fra nyhetsinnslagene? Professor i sosialantropologi, Aud Talle, var skeptisk til funnene til Tormod Strand, og mente at tiltakene var overilet. Talle utførte en undersøkelse for Sosial- og helsedirektoratet etter at strakstiltakene var iverksatt. Dette gjorde Bekkemellem forbannet, fordi hun ville ha full regi på hva som ble gjort på dette feltet. «Det var jeg som skulle ha et samordnende ansvar for alt som ble gjort rundt kjønnslemlesting i andre departementer», uttaler hun i boka Suaads reise. Etter at undertegnede hadde etterlyst grundigere dokumentasjon fra statsråden i 2007, svarte hun i Klassekampen 28.08.07: «Jeg er ellers enig i at tiltak skal hvile både på forskning, kunnskap og løpende effektvurdering». Men Strand avdekker en annen holdning hos Karita Bekkemellem.

Eksemplene i denne artikkelen viser dynamikken mellom samfunnets øverste ledere og mediene. Det er variasjoner fra sak til sak, men vi har sett at resultatet er at myndighetene bidrar til rasisme og fremmedfrykt. Kritikken som blir framført av våre statsråder er basert på sviktende grunnlag og i enkelte tilfeller er utgangspunktet for kritikken direkte feil. Å håndtere mediene er viktig for å lykkes som politiker. Det blir forventet at de folkevalgte tar stilling til — og uttaler seg om vanskelige saker på tynt grunnlag. Uttalelsene rammer menneskene den aktuelle saken gjelder. Ansvaret ligger hos politikerne og deres rådgivere. Men det er selvsagt viktig at journalistene også stiller det kritiske spørsmålet: Er dokumentasjonen god nok? Regjeringa bør ikke tenke at kritikken fra ECRI er rettet mot Fremskrittspartiet. Den treffer landets regjering.

 STIGMATISERER:  Statsminister Jens Stoltenberg og tidligere statsråd Karita Bekkemellom har bidratt til å stigmatisere muslimer i Norge, mener kronikkforfatteren.
Foto: Cornelius Poppe / SCANPIX
STIGMATISERER: Statsminister Jens Stoltenberg og tidligere statsråd Karita Bekkemellom har bidratt til å stigmatisere muslimer i Norge, mener kronikkforfatteren. Foto: Cornelius Poppe / SCANPIX Vis mer