TETT BÅND: Ap-leder Jonas Gahr Støre i samtale med LOs neste leder Hans-Christian Gabrielsen på LO-kongressen. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
TETT BÅND: Ap-leder Jonas Gahr Støre i samtale med LOs neste leder Hans-Christian Gabrielsen på LO-kongressen. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpixVis mer

Fagforeninger:

Arbeiderpartiet er i lomma på LO

LO har kontroll over Arbeiderpartiet på en måte ingen andre grupper i samfunnet har over andre partier.

Meninger

Jeg var leder for Akademikerne i åtte år. I løpet av de årene vokste vi fra 135.00 medlemmer til nesten 200.000 medlemmer. I tillegg laget vi forpliktende samarbeid med NITO, Farmaceutene og Jordmorforeningen. Samlet representerte vi derfor i underkant av 300.000 medlemmer. LO har 900.000. Til forskjell fra LO er Akademikerne politisk nøytrale. Både Akademikerne og LO søker å påvirke norsk politikk.

Vi er lobbyister. Og få vil betvile at LO er Norges sterkeste og viktigste lobbyist. Problemet er bare at LO konsekvent velger ett parti for sin lobbyvirksomhet, og at dette partiet er i lommen på lobbyisten.

Joda, de snakker med Høyre og andre partier. Det må de selvsagt, når disse er i regjering. Men når det fremmes forslag er de automatisk imot. Siste eksempel er når arbeidsministeren nylig styrket deltidsansattes rettigheter til full stilling. LOs reaksjon er at regjeringen ikke har gjort noe for å begrense deltidsstillinger. Det blir nesten komisk, men det var det LO-nestleder Fløysvik sa til VG.

Et annet eksempel handler om konkurranseklausuler i arbeidslivet. Jeg jobbet med spørsmålet med tre AP-statsråder, et utall stortingsrepresentanter og en Frp-statsråd. Flere hundre tusen arbeidstakere har klausuler i sine arbeidsavtaler som gjør at de ikke kan gå til konkurrenter, eller ilegges lange karantener ved overgang til slike stillinger. Som regel har de ingen rettigheter til lønn i karanteneperioden.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Alle AP-statsrådene sa de skjønte problemet, men de gjorde ingenting fordi LO ikke syntes klausulene var problematiske. Særlig økonomer, ingeniører og jurister har vært utsatt for konkurranseklausuler. Disse er som kjent ikke blant LOs medlemmer. Altså var ikke fenomenet et problem for LO, og dermed ble det ikke gjort noe fra den rødgrønne regjeringen. Ikke før Frp-statsråd Robert Eriksson inntok Arbeidsdepartementet ble det fart på sakene, og Arbeidsmiljøloven ble endret.

Jeg har stor respekt for LO, og det er mye organisasjonsvisdom å finne i LOs lange og viktige historie. At LO har påvirket utviklingen av norsk arbeidsliv, med bedriftsdemokrati og trepartssamarbeid er uomtvistet.

Arbeiderpartiet har selvfølgelig en velgerbase blant LOs medlemmer. Det er selvsagt ikke lurt å støte denne fra seg. Men det er forskjell på å lytte og å adlyde. I min tid som deltaker i trepartssamarbeidet i norsk arbeidsliv opplevde vi at alle saker, alltid var diskutert med LO før vi andre kom til bordet. Samarbeidskomiteen mellom LO og Arbeiderpartiet hadde hyppige møter, og alle beslutninger var tatt før andre aktører fikk fremme sitt syn. Da dette tok slutt etter siste regjeringsskifte, og Arbeidsministeren tydelig sa at under ham skulle alle komme samtidig til startstreken, ble LO tydelig misfornøyd. De har da også fremholdt at trepartssamarbeidet har vært langt dårligere under nåværende regjering. Sannheten er at den har vært bedre og tettere. Men på like vilkår.

Alle sterke lobbygrupper kan utgjøre et demokratisk problem. Vi stemmer på partier og kandidater, ikke på lobbyister. Så vil det alltid være aktører som søker å påvirke beslutninger, og bidra til politisk oppmerksomhet om sakene sine. Et virkelig demokratisk problem blir det først når en lobbyist får kontroll over prosessene og beslutningene.

Slik kontroll har LO over Arbeiderpartiet på en måte ingen andre grupper i samfunnet har over andre partier.

Et siste eksempel: Manuellterapeuter er en gruppe videreutdannede fysioterapeuter. De var medlemmer av Norsk fysioterapeutforbund inntil de brøt ut, laget sin egen organisasjon og meldte seg inn i LO. Manuellterapeutene ønsket særskilt autorisasjon som helsepersonell, selv om de allerede var autoriserte som fysioterapeuter. Sånn er systemet i Norge; en lege er autorisert som lege, uavhengig av om hun er allmennlege eller nevrokirurg. En sykepleier er også autorisert som sykepleier, selv om hun har videreutdanning som operasjonssykepleier.

LO tok saken for Manuellterapeutene, og overtalte daværende helseminister Jonas Gahr Støre til å gi dem særskilt autorisasjon. Bare massive protester fra «alle andre» fikk stoppet det, og daværende LO-leder Gerd Kristiansen fikk ikke åpnet Champagneflasken hun hadde stående på pulten sin for å feire seieren.

At helseministeren i det hele tatt fremmet saken, forteller mye om hvor trygt nede i LOs lommer Arbeiderpartiet er. Så kan man selvsagt diskutere om det demokratiske problemet skyldes LO eller Arbeiderpartiet.