Tegning: Finn Graff.
Tegning: Finn Graff.Vis mer

Slappe sosialdemokrater:

Arbeiderpartiet har et rekrutteringsproblem

Slagordene er på plass, men engasjementet mangler hos Ap-politikere, skriver Ola Magnussen Rydje.

Kommentar

I kjernen av ethvert sosialdemokratisk prosjekt finner vi arbeids- og fordelingspolitikken. For Arbeiderpartiet har det vært en suksessoppskrift: Trygt og anstendig arbeid til alle, et progressivt skattesystem, og omfattende velferd har vunnet valg i flere tiår.

Fra 90-tallet fram til valgnederlaget i 2013 hersket det ro og enighet i Arbeiderpartiet i disse spørsmålene. Spesielt i de siste åtte Stoltenberg-åra, og særlig sammenliknet med dagens tilstander.

Ting var på stell. Med unntak av valgkampen partiet vant med et nødskrik i 2009, var ikke høyresidens angrep mot velferdsstat og fordelingspolitikken en stor trussel. Satt på spissen behøvde ikke den rødgrønne regjeringen engang kvesse klørne. Stoltenbergs mannskap hadde flertall uansett.

De rolige åra har skapt slappe sosialdemokrater. Fordi Ap ikke hadde behov for kandidater som først og fremst var skolert i å forsvare partiets viktigste bærebjelker, ble heller ikke slike kandidater løftet fram. Internt ble andre saker viktigere markører for hvem som fikk stige i gradene. På samme måte som EU-saken var avgjørende for hvem som vant fram i partiet på 90-tallet, ble internasjonal solidaritet, klima- og miljø, flytningpolitikk og til dels likestillings- og utdanningspolitikk, avgjørende i neste omgang.

I lang tid har også Ap vært preget av hard maktkamp. EU-striden skapte et splittet parti, der allianser betyr mer enn politikk. For mange ble jakten på posisjoner viktigere enn samfunnsutviklingen og formuleringer i partiprogrammet. Slike tilstander har nok også gjort det vanskeligere å hente inn dyktige folk utenfor partisystemet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Resultatet er, litt satt på spissen, at en eller flere generasjoner med Ap-politikere er flasket opp på andre saker enn sosial kamp. De klassiske sosialdemokratiske kampsakene har hele veien vært viktig, men ikke viktigst eller avgjørende. Uten reelle utfordringer fra verken høyre eller venstre, ble tomrommet fylt med annen politikk.

Det har skapt Ap-politikere som i liten grad evner å mønstre et overbevisende forsvar for arbeids- og fordelingspolitikken. Naturlig nok. Når det ikke har vært uenighet om arbeid og fordeling internt, har heller ikke tillitsvalgte fått trening i å spisse argumentene. Derfor blir velgerne ofte avspist med valgkampmobilisering: «Nei til skattelette til de rikeste.» «Arbeid til alle.» «Nei til profitt på velferd.»

Det manglende engasjement for partiets kjerne og sjel er problematisk. Talepunkter på et overordnet nivå får dem et stykke på veien, men ikke helt i mål. I møte med bedre skolerte, og langt mer engasjerte, politikere fra for eksempel Høyre og SV, taper sosialdemokratene gang på gang. Det holder ikke å være den råeste på intern maktkamp, hvis du ikke vinner eksterne debatter eller evner fortelle velgerne hva du vil. Og ikke minst: Får dem fra sofaen til valglokalet. Halvparten av velgerne Ap mistet etter valget har satt seg på gjerdet. Den andre halvparten sier de vil stemme Rødt eller SV neste gang.

Det er liten tvil om at partiet har et troverdighetsproblem. En vanlig klagesang fra Ap-velgere er at de hører hva partiets politikere sier, men sliter med å tro dem.

Etter det elendige valget i 2017 er Ap gjentatte ganger avkrevd svar om hva det er og hva det skal bli. Men behovet for politisk fornyelse kommer på et sårbart tidspunkt. Mange av partiets tillitsvalgte mangler mengdetrening i forsvaret av sosialdemokratiske prinsipper. Regjeringsdeltakelse har kanskje gjort mange av dem godt trent i politisk styring, men dårlig trent i egen ideologi. Flere framstår fullstendig hjelpeløse i forsøket.

Sterke krefter trekker også partiet til venstre. Men gitt at analysen om slappe sosialdemokrater stemmer – har Ap et lag som kan vinne til venstre, all den tid svært få av dem evner å forsvare en slik profil?

Konkurransen blir i alle fall hard. SV-politikere har i flere år framstått som gjennomskolerte på i arbeids- og fordelingspolitikken sammenliknet med Ap. Rødt er harde venstrepopulister, som også vinner mot sosialdemokrater uten overbevisning eller selvtillit i spørsmålene.

Hvis analysen er holdbar, utgjør tilstanden et alvorlig problem for Ap. Ikke bare vil partiet slite med å vinne valg på «Arbeid til alle» også i framtida, men mangel på engasjerte og overbevisende politikere kan lede partiet ut i en langvarig vaklende ørkenvandring.

SKUFFET: Jonas Gahr Støre sier på Arbeiderpartiets landsstyremøte at han kjente på skuffelse etter årets valgresultat. Video: NTB Scanpix. Vis mer