EN VEKKER: Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide har måttet kjempe gjennom Acer-saken i Arbeiderpartiet. Det bør være en vekker. Foto: John T. Pedersen / Dagbladet
EN VEKKER: Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide har måttet kjempe gjennom Acer-saken i Arbeiderpartiet. Det bør være en vekker. Foto: John T. Pedersen / DagbladetVis mer

Arbeiderpartiet holdt på å miste seg selv i Acer-striden

Partiet må være noe mer enn kreftene som trekker det mot venstre i norsk politikk. Jonas Gahr Støre sliter med balansen, skriver Geir Ramnefjell.

Kommentar

Det var med nød og neppe Arbeiderpartiledelsen sikret at partiet gikk inn for EUs tredje energimarkedspakke og Acer. Mens dragkampen fortsatt sto på, var den ene sidekommentatoren etter det andre ute med sin harmdirrende analyse: Åh, det helsikes Arbeiderpartiet. Her subbet de ned mot 20-tallet på meningsmålingene, og så ville de ikke høre på grasrotopprøret!

Ap’s strateger gjorde klokt i å ikke høre på dette. Det er det to grunner til.

Den første er saken i seg selv. Tilknytningen til Acer er fornuftig for energinasjonen Norge, vi gir ikke fra oss eierskap eller styring med energiressursene. Det ville vært absurd om Arbeiderpartiet, en årelang garantist for EØS-samarbeidet, skulle hoppe av karusellen nå.

Men kanskje vel så viktig: Arbeiderpartiet må være noe mer enn kreftene som trekker det mot venstre i norsk politikk.

Arbeiderpartiet er en storkoalisjon som også skal romme perspektiver i sentrum. De siste årene har vist at partiet gjør klokt i å danne et avklart regjeringsalternativ til venstre i politikken, slik at de blir et reelt alternativ til en etterhvert ganske konsolidert høyreside. Det sikret seier under Stoltenberg. Avvisiningen av Rødt og MDG foran forrige valg i fjor høst var med på å så tvil om dette forstatt sto ved lag. Arbeiderpartiet var plutselig mer alene, og lekket velgere til venstre.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det fikk mange til å forbanne sentrumsflørten Jonas Gahr Støre hadde forsøkt seg på i flere år - både mot KrF og partiet Venstre.

Men selv om man kanskje kunne slå fast at den strategien hadde mislykkes, og sentrumsinitiativet ble lagt dødt, så betyr jo ikke det at sentrum i Arbeiderpartiet skal legges dødt. Det ville være å vinke farvel til partiets posisjon som styringsparti, og til pragmatiske velgere i midten som driver mellom de politiske blokkene.

Høyre har karret til seg en posisjon som en like trygg garantist for trygg økonomisk styring. EØS-samarbeidet er et av fundamentene norsk økonomi hviler på. Hvis Arbeiderpartiet hadde overlatt til borgerlig side å hegne om denne, ville det vært et nær dødelig selvskudd.

At det nesten gikk galt i Acer-saken, bør derfor være en vekker for Ap-ledelsen. Hva gikk galt?

Det finnes et svar spesifikt for denne saken, og et mer generelt.

Når det gjelder denne konkrete saken, har nok ikke Ap-ledelsen sett hva som var i ferd med å komme. De har antakelig tatt det for gitt at EØS-spørsmål var problemstillinger de ganske lett ville kunne feie til side. Da saken plutselig eksploderte i offentligheten, kom de på bakfot. Man var kanskje blinde for at Nei til EU og andre sentrale aktører hadde begynt å meisle ut motargumentene allerede for et år siden.

For å få oversikt over de store bildet, må vi nok se på partilederen selv. Støre er, som han selv har sagt det, en innflytter i arbeiderklassen. Han meldte seg inn i Arbeiderpartiet som 36-åring, på et tidspunkt hvor de fleste på den alderen er for partiveteraner å regne. Som Ap-leder med vestkantsosiolekt og ufravristelig sentrumsprofil, har han søkt mot LO for å sikre en maktbase. Nå har den falt ham i ryggen.

Et lite, men talende eksempel er hans tidligere rådgiver Jonas Bals. Som Ap-lederens nærmeste, skrev han en hel bok om arbeidsliv med et tydelig, overordnet perspektiv - å forene Ap’s arbeidslivspolitikk med en krystallklar støtte til videre EØS-samarbeid. Nå som han er over i en stilling i LO, kritiserer han Støres håndtering av Acer-saken.

Støre har altså gitt venstresiden mer makt, men har kanskje ikke skjønt hvilke konsekvenser det får. Spørsmålet er om han har evner og mulighet til å utjevne balansen i partiet. Både hans egen bakgrunn og hans svekkede posisjon etter valgnederlaget i fjor høst gjør utgangspunktet vanskelig.

I tillegg til krefter i eget parti, værer også krefter i andre partier mulighet for seier. Gamle venner i Senterpartiet har ikke vært nådige mot Arbeiderpartiet, men malt med brei pensel. Arbeiderpartiets Espen Barth Eide svarte først med å forsvare seg så saklig og forsiktig som mulig, tilsynelatende for ikke å støte fra seg alliansepartneren. Det var ikke før saken skulle avgjøres i Stortinget at han fyrte av tilbake, blant annet ved å påpeke at Senterpartiets egen Ola Borgen Moe var blant dem som tidlig argumenterte heftig for Acer - før partiet begynte å reindyrke sin rolle som opposisjonsparti.

Det er ikke bare metoo-sakene som har vist at Jonas Gahr Støre er alvorlig presset som Ap-leder. Også Acer-striden viser at han står med ryggen mot veggen. At han vant, viser i alle fall at han er villig til å kjempe.