DYR POLITIKK: Regningen får vi, enten som skattebetalere som skal finansiere økte subsidier, eller som forbrukere, som får dyrere mat i butikken, skriver Haakon Riekeles. Foto: Jon Olav Nesvold / NTB scanpix
DYR POLITIKK: Regningen får vi, enten som skattebetalere som skal finansiere økte subsidier, eller som forbrukere, som får dyrere mat i butikken, skriver Haakon Riekeles. Foto: Jon Olav Nesvold / NTB scanpixVis mer

Landbrukspolitikk:

Arbeiderpartiets dyre løfte til bøndene

Skal bøndene være Aps viktigste prioritering fremover?

Meninger

Korrigert: Det ble opprinnelig publisert en forkortet utgave av dette innlegget.

Det står ikke i noen uttalelse, partiprogram eller pressemelding, de kommer ikke til å snakke om det under valgkampen, de vet det kanskje ikke engang selv, men i løpet av våren har Arbeiderpartiet avslørt hva som kommer til å være et av partiets mest prioriterte satsinger i neste stortingsperiode: Økte overføringer til bøndene. Denne ubevisste og unødvendige prioriteringen er nok et eksempel på at Arbeiderpartiet ikke setter ansvarlig økonomisk politikk like høyt som før.

For å forklare hvorfor økte overføringer til bøndene blir et av Arbeiderpartiet dyreste løfter i neste periode, er det nødvendig å starte med årets jordbruksoppgjør. Der mente Ap at bøndene hadde krav på en lik inntektsvekst i kroner som resten av befolkningen. Det høres jo i utgangspunktet rimelig ut, og Ap har nå presentert dette nærmest som et ufravikelig prinsipp i landbrukspolitikken. Regnestykket for årets oppgjør er at SSB spår en lønnsvekst i snitt i 2018 på 3,1 prosent, som tilsvarer litt over 16 000 kroner for en gjennomsnittslønn på 530 000 kroner. Basert på at det er omtrent 44 000 årsverk i jordbruket, kom opposisjonen frem til at bøndene måtte få minst 790 mill. kroner i oppgjøret.

Et tilsvarende regnestykke kan man enkelt gjennomføre for neste stortingsperiode, basert på SSBs anslag og det lønnsveksten har pleid å være. Dermed kan vi regne ut hva Aps bondeløfte koster. Hvis bøndene skal ha en kronemessig lik utvikling per årsverk som resten av befolkningen, krever det at deres inntekt løftes med i snitt 22 500 hvert år. Med dagens antall årsverk i jordbruket koster det i snitt over 900 mill. kroner hvert år i økte rammer i jordbruksoppgjørene. Rammen i jordbruksoppgjøret i 2021 må dermed være 3,9 mrd. kroner over dagens. Kumulativt over de fire årene i neste periode blir totalkostnaden av løftet hele 9,4 mrd. kroner. Regningen får vi, enten som skattebetalere som skal finansiere økte subsidier, eller som forbrukere, som får dyrere mat i butikken.

Disse regnestykkene er selvfølgelig omtrentlige anslag. Lønnsveksten kan bli lavere enn SSB spår, og da blir jordbruksoppgjørene billigere. Høy produktivitetsvekst i jordbruket eller gode priser for bøndene kan gjøre at inntektene løftes av seg selv. I så fall må det mindre til i jordbruksoppgjørene for å nå målet. Men disse faktorene kan også virke i motsatt retning, og da blir regningen større. Uansett er konsekvensen av at Ap har forpliktet seg så tydelig til et klart definert inntektsmål, at regningen for enhver uforutsett utvikling i bøndenes inntekter havner rett på politikernes bord og belaster skattebetalerne.

Hvor kommer så dette svært dyre prinsippet om kronemessig lik utvikling fra? Det begynte tidligere i vår, da Stortinget skulle behandle regjeringens landbruksmelding. Aps landbrukspolitiske talsmann, Knut Storberget, har skrytt til pressen av at landbrukspolitikken styres fra hans kontor, og i denne saken kan det se ut som om han fikk rett. Regjeringen gikk på et sviende nederlag. De måtte godta et vedtak om at «inntektsgapet» mellom bøndene og resten av befolkningen skulle lukkes.

Det i seg selv er et radikalt vedtak, som forplikter til økte overføringer til bøndene. Men det innebærer ikke at bøndene har krav på lik inntektsvekst i kroner. For det første gir ikke et slikt mål noen særlig mening. Anslaget på hvor mye et årsverk i jordbruket tjener, er laget av budsjettnemnda for jordbruket, og det er tydelig presisert at disse tallene ikke er egnet til sammenligninger med gjennomsnittlig lønnsinntekt, de er kun egnet til å si noe om den prosentvise endringen år for år.

Det var også noe stortingsflertallet sa seg enig i da landbruksmeldingen ble behandlet. Hvis man ikke kan sammenligne nivået på bønders inntekt og gjennomsnittlig lønnsinntekt målt i kroner, er det liten grunn til å ha et inntektsmål som måles i kroner. Den naturlige måten å lukke «inntektsgapet» på, er å gi bøndene prosentvis høyere vekst enn oss andre. Det har man også gjort til gangs i denne perioden, med en inntektsvekst på over 18 prosent for bøndene, mer enn det dobbelt av hva vanlige lønnstakere har fått.

For det andre sørger en prosentvis høyere vekst i inntektene til bønder for at den relative inntektsforskjellen mellom bønder og andre blir mindre. At det relative inntektsnivået er viktigere enn gapet i nominelle kroner er åpenbart. Noe annet ville betydd at bøndene var mye bedre stilt i 1970 enn i 2017. Da utgjorde bønders inntekt under halvparten av snittet, mot to tredjedeler i dag, og kjøpekraften til bøndene var 30 prosent av dagens. Men gapet i nominelle kroner mellom bønder og andre var mye mindre. Dessuten skal det ikke mye matematikkunnskaper til for å vite at en prosentvis høyere vekst nødvendigvis betyr at inntektsgapet før eller siden forsvinner.

Av disse åpenbare grunnene var det bare SV som i forbindelse med behandlingen av landbruksmeldingen mente at bøndene alltid skulle sikres kronemessig lik inntektsvekst. Men da jordbruksforhandlingene kom til Stortinget bare noen uker senere, hadde plutselig Storberget og Ap snudd. Nå mente han at kronemessig lik utvikling var det eneste riktige, og med på ferden fikk han med seg Sp, KrF og MDG. Den tilsynelatende lille justeringen ga plutselig 9,4 mrd. kroner i økte utgifter i løpet av neste stortingsperiode. Og det uten at noen i Arbeiderpartiet synes å ha reflektert noe særlig over det.

Hva blir så de praktiske konsekvensene, dersom Ap gjennomfører løftet sitt til bøndene?

Inntektsvekst i jordbruksoppgjøret kan sikres på to måter, gjennom økte subsidier over statsbudsjettet eller gjennom økte målpriser. Det første er det enkleste. Da går inntektsveksten til bøndene direkte utover skattebetalerne og kommer på bekostning av andre politiske prioriteringer. Til gjengjeld er man ganske sikker på at inntektsmålene nås, og man kan innrette subsidiene til samtidig å nå andre landbrukspolitiske mål, som å bevare landbruk i distriktene eller bidra til miljøet.

Den andre metoden gir, hvis den lykkes, dyrere matpriser for forbrukerne. Det går hardest utover de med dårligst råd, siden det er de som bruker størst andel av inntekten på mat. Det sørger også for at mesteparten av gevinsten fra Aps dyre landbrukspolitikk går til de delene av landbruket med størst produksjon, store gårder på Østlandet og Jæren, som også er de som har hatt best inntektsvekst de siste årene, mens distriktslandbruket fortsetter å forfalle. Det kan virke som om Ap vil satse mye på økte målpriser. I årets jordbruksoppgjør foreslo de høyere målpriser enn selv bøndene mente var fornuftig.

I tillegg til at det undergraver andre jordbrukspolitiske mål er ikke økte målpriser en gang sikret å gi høyere inntekter på sikt. Selv i Norge, med en gjennomregulert landbrukssektor, omsettes mat i et marked, og bøndene er selvstendige næringsdrivende som tilpasser seg de signalene som er i markedet. Høyere priser gjør det lønnsomt å produsere mer. Resultatet av å presse prisene høyt blir fort overproduksjon. Allerede i dag sliter deler av det norske landbruket med overproduksjon, blant annet på lammekjøtt. Det kan bety at målprisene ikke nås. Bøndene som har tatt målene på alvor og tatt opp store lån for å investere i økt produksjon, kan få problemer, og inntektsgapet blir ikke tettet. Det gjør at behovet for økte bevilgninger blir enda større senere.

Så vil sikkert noen innvende at dette svært dyre løftet til bøndene, som andre dyre løfter, først og fremst er valgflesk. Jeg husker selv at jeg i valgkampen i 2009 fikk utdelt en reisetannbørste med Ap-logo på Karl Johan, sammen med en brosjyre hvor det sto at «tennene er en del av kroppen». Ap lovte at med fornyet tillit skulle de sørge for at tannhelse gradvis skulle bli gratis. Nytt rød-grønt flertall i 2009-valget, og en eventyrlig økonomisk situasjon for Norge til tross, tannhelse ble aldri gratis. Er det noe som virkelig har pleid å være positivt med Ap, så er det at de setter økonomisk ansvarlighet høyere enn det å være ærlige. Dyre løfter har for vane å bli glemt straks stemmene er talt opp på valgdagen. Kynisk? Kanskje, men til landets beste.

Dessverre er det grunn til å frykte at løftet til bøndene ikke er i samme kategori. For det første skal Ap inn i regjering med et sterkt og selvbevisst Sp. De heter kanskje ikke lenger Bondepartiet, men alle vet likevel hva som er deres førsteprioritet i budsjettkamper. De andre potensielle samarbeidspartiene, KrF og SV, har lagt seg på akkurat samme linje og vil derfor heller ikke fungere som brems.

For det andre er det mye som tyder på at det er nye tider i Ap. Støre har ikke den samme intuitive forståelsen for økonomi som Stoltenberg. Det er for eksempel vanskelig å se for seg at Stoltenberg ville foreslått å endre et sentralt element i pensjonsreformen uten grundige utredninger av de økonomiske konsekvensene, og uten å vite sikkert om pensjonistene kommer bedre eller dårligere ut av det, slik Støre nylig har gjort. Det er også vanskelig å se for seg at Stoltenberg ville gitt Storberget frie tøyler til å fremme svært dyre standpunkter i jordbruksforhandlingene.

Med Støre er det ikke engang åpenbart at han har forstått hvor mye den nye jordbrukspolitikken koster. Han har sikkert tenkt at forskjellen mellom et generelt inntektsmål og et mål om kronemessig lik utvikling ikke er viktig nok til å sette seg inn i. Konsekvensene av det kan bli ubehagelige både for skattebetalerne, forbrukerne og bøndene.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook