LUKKER DØREN: Jonas Gahr Støre har denne uken utelukket et mulig regjeringssamarbeid med Miljøpartiet De Grønne. Foto: Jørn H Moen / Dagbladet
LUKKER DØREN: Jonas Gahr Støre har denne uken utelukket et mulig regjeringssamarbeid med Miljøpartiet De Grønne. Foto: Jørn H Moen / DagbladetVis mer

Valg:

Arbeiderpartiets klimafornektelse

Arbeiderpartiets nei til samarbeid med Miljøpartiet De Grønne blottlegger partiets tilnærming til vår tids viktigste spørsmål.

Meninger

Spaltist

Eivind Trædal

representerer Miljøpartiet De Grønne i Oslo bystyre.

Siste publiserte innlegg

Arbeiderpartiet nekter å samarbeide med Miljøpartiet De Grønne. Årsaken? Vi vil stoppe åpningen av oljefelt. Det er ikke i tråd med en ansvarlig olje- miljø og klimapolitikk, forklarer Jonas Gahr Støre. Riktignok holder de døra åpen for SV, som har stilt et omtrent likelydende ultimatum. Det er mulig Støre tror mer på MDGs ultimatum enn på SV sitt, men budskapet er tydelig: Det er useriøst å blande oljeproduksjonen inn i klimadebatten.

Klimaforskerne er uenig i dette. FNs klimaplanel har fastslått et «klimabudsjett», som gir oss en pekepinn på hvor mye fossil energi vi kan hente opp uten å forårsake farlige klimaendringer. Det norske klimaforskningssenteret Cicero diskuterte nylig disse perspektivene i et notat, som bør være opplysende lesing for Jonas Gahr Støre.

Dersom vi skal ha bare 66 prosent sjanse for å nå målene i Paris-avtalen, har verden egentlig ikke "råd" til å slippe ut mer enn i underkant av 200 milliarder tonn klimagassutslipp. Norsk olje alene bidrar med en halv milliard tonn i året. Dersom alle fossile reserver som allerede er «utviklet» - altså som er i ferd med å utvinnes i dag - blir tømt, så er vi allerede over 1000 milliarder tonn CO2. Vi har altså allerede begynt å utvinne mer enn fem ganger mer olje, kull og gass enn atmosfæren tåler.

Dette er grunnen til at kampen for å la fossile ressurser ligge har blitt viktig for miljøbevegelsen i hele verden, under slagordet "keep the coal in the hole and the oil in the soil". Frankrikes president Macron erklærte nylig at de vil slutte med oljeutvinning. Når man allerede har funnet fem ganger mer enn det er trygt å utvinne, er det svært uklokt å lete etter, og åpne, enda flere oljefelter.

Men hvilken olje skal bli liggende? Det mest logiske er å la den dyreste olja og gassen ligge. Uheldigvis for Norge, er vår olje og gass relativt dyr å utvinne. En studie i Nature fra 2014 fastslår at alle fossile reserver i Arktis bør bli liggende dersom vi vil tenke kostnadseffektivitet. Dette inkluderer omtrent alle nye oljefelter regjeringen ønsker å utvinne, fra Lofoten til Svalbard til delelinja mot Russland øst i Barentshavet. I Sauda-Arabia og andre deler av Midt-Østen finnes det langt større olje- og gassreserver som både er billigere, har lavere CO2-utslipp per oljetønne enn Norge. Dessuten ligger den ikke i noen av verden siste store fiskefelter.

Men ikke alle lytter til klimaforskerne. Bård Lahn, som har skrevet notatet for Cicero, påpeker at de fleste land som driver med fossil energi har det samme argumentet: Det er plass til «vår» fossile energi så lenge alle andre land lar sin egen ligge. Dette er den samme argumentasjonen norsk oljebransje bruker. Alle andre land må kutte utslipp, mens vi kan slippe unna.

Oljebransjen har nådd langt med sine argumenter. Det er nesten umulig å lese forskjell på en pressemelding fra oljebransjen og de store partienes programmer. Norsk olje og gass er «verdens reneste» (en påstand som er grundig tilbakevist), norsk gass erstatter kull i Europa (noe som aldri har blitt bevist), og "verden trenger energi". Det siste argumentet er omtrent like moralsk gyldig som å selge giftig mat til mennesker fordi de er sultne. Skadene fra den fossile energien vil bli langt større enn den kortsiktige gevinsten. For øvrig går omtrent all olje og gass fra norsk sokkel til rike OECD-land.

I tillegg forutsetter oljebransjen, og våre største partier, at vi vil bruke massive mengder CO2-rensing i framtida. En teknologi som har blitt satt på vent i Norge i snart 30 år, og som har vært en fiasko på gasskraftverket på Mongstad, som ble slått konkurs i år. Dette var Stoltenbergs og den rødgrønne regjeringens "månelanding", men endte opp mer som Apollo 13.

Det Jonas Gahr Støre kaller en «ansvarlig» olje-, miljø- og klimapolitikk er altså å fornekte klimaforskernes beregninger og advarsler, tro på magiske teknologiske løsninger som Arbeiderpartiet og Høyre allerede har mislyktes med å lansere, og håpe at alle andre land drar lasset mens Norge kan fortsette som før.

Dette er en særegen norsk form for klimafornektelse: Vi fornekter konsekvent rollen til vår aller viktigste kilde til CO2-utslipp. Ikke nok med det: De få som tør å utfordre oljebransjen blir stemplet som useriøse og direkte umulige å samarbeide med. Vi betaler andre land for å la deres regnskog stå i fred, mens vi kjemper med nebb og klør for å få hente opp vår egen olje og gass. Vi snakker litt om matkasting, subsidierer elbiler og bygger sykkelveier, mens vi ignorerer at norsk olje og gass påfører verden nesten ti ganger mer CO2 hvert år enn all annen aktivitet i hele Norge.

Å si nei til å lete etter mer olje, betyr ikke slutten for norsk økonomi. Våre rike naboland lever allerede godt uten. Trusselen om lavere oljepris gjør allerede at Norge står i fare for å tape store penger på nye oljeinvesteringer. Allerede har omtrernt 50 000 mistet jobben på grunn av oljeprisfallet, og Statoil har tapt over 200 milliarder av fellesskapets penger på sine mislykkede forsøk på å satse i utlandet. Penger som kunne vært investert i nye arbeidsplasser innen grønn skipsfart, havvind, romfart eller andre framtidsrettede løsninger.

At Frankrike og Storbritannia begge har vedtatt å fase ut fossilbiler innen 2040 er dårlig nytt for politikere som ønsker at norsk oljebransje skal fortsette i 100 år til. En seriøs økonomisk politikk må innebære å gi Norge flere bein å stå på, ikke legge enda mer vekt på et bein som allerede er i ferd med å svikte. I 2017 vil det investeres om lag sju ganger mer i oljebransjen enn i all annen industri i Norge til sammen. Det er risikable investeringer, og den eneste måten vi kan vinne på, er om verden taper kampen mot global oppvarming.

Velgerne får vurdere om de tror mer på Arbeiderpartiet, Høyre og Frps tanker om hva som er ansvarlig, eller om de vil stole på forskerne og småpartiene. I valget mellom en AP-leder på valgkamp på Vestlandet og en forsker, vet jeg i alle fall hvem jeg stoler mest på.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook