Arbeiderpartiets kunnskapsrasisme

AP ga det norske folk muligheten til å studere. Når folket utdannet seg, belønner Ap dem ved å kalle dem vestkantdirektører og blåruss, og sier at de er uegnet til å styre landet.

ALDRI HAR FLERE nordmenn tatt høyere utdannelse. Med den nye rødgrønne regjeringen har akademikerne heller aldri vært mindre verdsatt enn nå. Ta tilfellet Grete Faremo. En glitrende politisk begavelse og et politisk dyr av format som alle regnet med ville få en statsrådpost. Hun er fra Setesdal og en av de første som tok høyere utdannelse fra bygda. Takken for at hun hang seg på utdanningsrevolusjonen er at grunnplanet i hennes eget parti stempler hun som blåruss og vestkantdirektør og skyver henne ut i kulden. Er det mulig for et menneske å oppleve et større forræderi enn dette? Hva slags signaler sender Arbeiderpartiet ut til samfunnet med en slik offentlig henrettelse av folk med høyere utdannelse? Arbeiderpartiet har aldri visst hvordan de skal håndtere akademikerne. Så lenge de var i mindretall var det ikke noe problem. Akademikerne kunne overses, men kunnskapsrevolusjonen som eksploderte på 60-tallet var smertefull for Kaderpartiet framfor noen. En massebevegelse av Arbeiderpartiets format kan ikke eksistere hvis alle skal tenke selv. Kommandolinjen fra sentralstyret og ut til det enkelte medlem er så lang at alle former for friksjon gjør at kommunikasjonen bryter sammen. Da jeg satt i Oslo Arbeiderpartis programkomité foran kommunevalget i 1995 fikk jeg beskjed om å diskutere så lite som mulig samt unngå fremmedord, fordi representanter fra fagbevegelsen var slitne etter en hard dag på jobben og de måtte ikke irriteres for mye for da stoppet programprosessen opp. Det viktigste var tross alt voteringa, ikke diskusjonen.

DA ALLE AKADEMIKERNE i Orienteringskretsen ble ekskludert av Arbeiderpartiet var det fordi noen tillot å stille spørsmålstegn ved den utenrikspolitikken som ble ført av Haakon Lies Arbeiderparti som i praksis gjorde Norge om til en lydstat under USA. Du skal ikke ha mange forelesninger på Blindern før du får ammunisjon til å angripe en slik posisjon. I praksis gikk da alle akademikerne, ikke medregnet sosialøkonomene og ingeniørene, over til SF som ble stifta i 1961. Trygve Bratteli så seg nødt til på den tiden å gå ut i media og påsto at det var noen intellektuelle igjen i Ap, selv om han hadde store problemer med å navngi dem. Arbeiderpartiet var igjen rent og rødt. Klasserenskinga ble fullendet. Alle med blekk på fingrene ble rensket bort og tilbake satt arbeideren med ekte flekker på fingrene. Enten de var rullingsbrune eller fulle av smøreolje. I dag gjentar historien seg, men nå som farse.Et annet paradoks ved Arbeiderpartiets klasserensking er at akademikerne som før flokket seg til SV nå i stor grad har meldt overgang til Ap. Aldri har flere akademikere stemt Ap, partiet som ikke vil ha noe med dem å gjøre. Hvorfor stemmer så de høyt utdannede på et parti som ikke vil ha dem med i styre og stell? Det må ha noe med den norske akademikers røtter å gjøre. Skal man ha kredibilitet som akademiker må man kunne spore slekta tilbake til minst en kjeledressarbeider som var med på å bygge landet. Jeg har vært i utallige diskusjoner med høyt utdannede mennesker (nær halvparten av de 20 som sto øverst på lista til Oslo Byaksjon ved kommunevalget i 2003, har tatt eller holder på med doktorgrad) som i ren desperasjon ljuger på seg arbeiderklasseslekt for å unngå å bli stemplet som, ja nettopp vestkantsoss eller blåruss. De høyt utdannede i Norge må begå det som kalles «slumming», de snobber nedover, for å bli tatt på alvor.

DET SNÅLE ER at opprøret mot Stoltenbergs venner startet i Oslo og spredde seg utover i distriktene. Oslo, hvor nærmere 40 prosent av befolkningen har høyere utdannelse. Oslo som har en befolkning som er blant de høyest utdannede i verden. Hvorfor akkurat her? Årsaken er to-delt. Det er i Oslo at fagbevegelsen står sterkest. Her finner du Kleiv Fiskvik, leder av Oslo LO. Her finner du også Jan Davidsen som gjennom Fagforbundet finansierer nei-siden i Arbeiderpartiet og er blant de sterkeste motstanderne av reformer i partiet. Davidsen var også en av de som gikk ut i VG og sa at det ville være uheldig om det kom folk fra direktørsjiktet inn som statsråder. På Oslo Aps representantskapsmøte fulgte Sven Hugo Johansson, som er fagbevegelsens mann i Oslos Aps partistyre, opp og gikk enda lenger. Til VG uttalte han: «Dette betyr at jeg ikke ønsker å se navn som Hanne Harlem, Grete Faremo, Rune Bjerke og Jonas Gahr Støre i en ny regjering». En annen viktig årsak er at det som ble kalt «modernistene» og ja til EU-menneskene i Oslo Ap har forlatt bygningen på Youngstorvet. De aller fleste som satt i Gerhardsens to siste byråd for rundt ti år siden er ikke lenger aktive i partipolitikken. Det gjelder for eksempel Rune Bjerke, direktør i Hafslund, Gro Balas, nylig tiltrådt som kulturdirektør i Oslo kommune og Torild L. Utvik, bydelsdirektør for Grorud bydel. Den gamle AUF-kretsen rundt Turid Birkeland er også smuldret opp. Til og med Stoltenbergs nære partivenner i Kristiania forumsforening er nå ute. Utskjelte Kristiania forumsforening var vel i realiteten et siste desperat forsøk fra de unge høyt utdannede i partiet til å få innflytelse. Den døra er slamret ettertrykkelig igjen nå.

PARTISTYRET UNDER Jan Bøhler har følgelig, med fagbevegelsen som heiagjeng, ført partiet til venstre. Mot LO. Mot SV. Mot Giske og hans «nei til eu»-kaniner. Og til kursendringen kan partileder Jan Bøhler svare at den var riktig fordi Arbeiderpartiet hadde stor valgframgang. Men hvor revolusjonerende var egentlig Arbeiderpartiets valgkamp? Bortsett fra katastrofevalget i 2001, må vi tilbake til 1930 da partiet fikk 31,4 prosent for å få et dårligere valg. Ap har ved dette valget fått tilbake noen av sine gamle velgere. Og strategien er ikke egnet til å imponere. Aps valgkamp gikk egentlig ut på å styrke seg selv ved å svekke lillesøster SV og rappe sukkertøyet fra henne. Er Norge tjent med å bli styrt av et Arbeiderparti som i realiteten er styrt av et reaksjonært LO? Et LO som håndplukker regjeringsmedlemmer, saboterer alle forsøk på reformer og skyver alle med mer enn 7-årig folkeskole og som tjener mer enn en industriarbeiders tarifflønn ut av styre og stell? Vi kan det så lenge olja sørger for rikdommen vår. Men er vi i det lange løp tjent med en kuwaitifisering av samfunnet vårt der en topp moderne prosessindustri gir økonomisk trygghet og smører en tilsvarende tilbakestående og konservativ mentalitet? Norge skal forberede seg på overgangen til det globale kunnskapssamfunnet. Dit kommer vi ikke med dagens utgave av Arbeiderpartiet.