STABILITET UNDER PRESS: Under Støres ledelse av Arbeiderpartiet er det grunn til bekymring for at tiden hvor Høyre og Ap har en felles forståelse av viktigheten av stabilitet og forutsigbarhet er forbi, skriver Kristian Tonning Riise. Foto: Øistein Norum Monsen / Dagbladet
STABILITET UNDER PRESS: Under Støres ledelse av Arbeiderpartiet er det grunn til bekymring for at tiden hvor Høyre og Ap har en felles forståelse av viktigheten av stabilitet og forutsigbarhet er forbi, skriver Kristian Tonning Riise. Foto: Øistein Norum Monsen / DagbladetVis mer

Sinnelagsetikk:

Arbeiderpartiets nye kurs vil sende Norge inn i en mer utrygg tid

En av de viktigste stabiliserende faktorene i norsk politikk har vært Høyre og Arbeiderpartiets evne til å fungere sammen som et bolverk mot sinnelagsetikken.

Meninger

Alle norske regjeringer i moderne tid har, med få unntak, utgått fra enten Høyre eller Arbeiderpartiet. Det gjør oss til naturlige hovedmotstandere, men som naturlige styringspartier har vi også hatt en felles forståelse av hvor viktig stabilitet og forutsigbarhet er, på særlig krevende og komplekse saksområder.

Det har vært viktig. På denne måten har vi ofte unngått at politikken på Stortinget lar seg rive med av kampanjer og plutselige stemningsbølger. Det har tillatt Norge å holde fast på en forutsigbar linje i utenrikspolitikken, forsvarspolitikken og innvandringspolitikken for å nevne noe.

Under Støres ledelse av Arbeiderpartiet begynner det derimot å bli mange episoder som skaper bekymring for at denne tiden er forbi. Utfallet i saken om de såkalte «oktoberbarna» i går er bare et av mange eksempler de siste årene på at Ap har vinglet og skapt helt unødvendig usikkerhet i viktige politiske saker, der forutsigbarhet er spesielt viktig.

La oss ta den ferskeste saken først. Denne uken sikret Arbeiderpartiet flertall for at alle enslige asylsøkere mellom 16 og 18 år som er vedtatt returnert til såkalt internflukt siden 1. oktober i fjor, skal få saken vurdert på nytt. Vedtaket er spesielt av flere årsaker:

For det første var det Ap som i sin tid innførte reglene med tidsbegrenset opphold til enslige mindreårige asylsøkere mellom 16 og 18 år som ikke har krav på beskyttelse. Bakgrunnen var at regelverket hadde blitt liberalisert i 2007, med den konsekvens at tilstrømmingene økte betydelig. Innstrammingene under Jens Stoltenberg var derfor både fornuftig og nødvendig, og førte til at tilstrømmingen av mindreårige gikk betydelig ned.

I 2015 økte antallet enslige mindreårige igjen, som følge av flyktningkrisen, og regjeringen responderte med ytterligere innstramminger, i samarbeid med blant annet Ap. Nå opplever imidlertid Norge på nytt lave ankomster. Derfor foreslår Ap igjen å myke opp politikken, og de fortsetter dermed sin tradisjon hvor de endrer politikk overfor enslige mindreårige i takt med endringer i tilstrømmingen. Det bidrar ikke til forutsigbarhet i asyl og flyktningpolitikken.

Dette er imidlertid bare en av mange saker, der vi ser et Ap som vakler når de skal ta krevende avgjørelser på store viktige samfunnsområder.

Vi så det i forsvarspolitikken da Ap først var for nedleggelse av Andøya flystasjon, så rett før valget skulle de plutselig foreta en «ny vurdering». Da valgtapet var et faktum lå imidlertid nedleggelsen fast likevel.

Et annet eksempel er spillet rundt forsøket på å presse regjeringen til å jobbe aktivt internasjonalt for et forbud mot atomvåpen, mot NATOs vilje. Aps utenrikspolitiske talsperson, Anniken Huitfeldt, har hevdet at Aps standpunkt er helt i tråd med NATOs strategiske konsept.

NATOs generalsekretær, Jens Stoltenberg, er imidlertid ikke til å misforstå når han sier at en traktat om forbud vil risikere «å undergrave de framskrittene vi i årenes løp har gjort innenfor nedrustning og ikke-spredning", og at «så lenge det finnes atomvåpen, vil NATO også ha atomvåpen som en del av sin avskrekking".

Enda et eksempel på manglende evne til å tenke langsiktig og ansvarlig er Aps mange utspill i forkant av det amerikanske presidentvalget i november i fjor, der de avkrevde at Høyre skulle gå tydelig ut og fordømme den ene av presidentkandidatene: Donald Trump.

Nestleder Trond Giske mente til og med at Høyre burde «bryte samarbeidet med Trumps parti». Da Trump først var valgt var imidlertid Ap tidlig på banen med spørsmål til regjeringen om «hvilken plan regjeringen har lagt for nå å ta kontakt med denne administrasjonen». Altså, den samme administrasjonen som Ap kort tid før hadde ment at vi skulle bryte all kontakt med.

Det er en rød tråd her, der Ap stadig vekk velger opportunisme på kort sikt, fremfor ansvarlighet på lengre sikt.

Alle skjønner at det er krevende der og da å fortelle noen at deres flystasjon skal legges ned. På lengre sikt er det imidlertid langt bedre enn å skape falske forhåpninger og ny usikkerhet ved stadige liksomløfter om at ting skal «vurderes på nytt».

Alle er også enige i at vi vil jobbe for en verden uten atomvåpen, og man kan sikkert vinne en popularitetskonkurranse ved å vedta et forbud. Hvis prisen på lengre sikt er å forsure tilliten til den militære alliansen som er grunnlaget for hele vår sikkerhetspolitikk, så bør man imidlertid tenke seg om to ganger.

Jeg tror heller ikke jeg kjenner noen betydningsfulle personer i Høyre som er særlig fan av Trump. Det kan imidlertid tenkes at en norsk regjering bør ta det forbeholdet at begge kandidatene i et amerikansk presidentvalg har en sjanse til å vinne, og at det derfor er lite lurt å på forhånd brenne alle broer til den ene av kandidatene. Spesielt ettersom USA er verdens mektigste nasjon og vår viktigste allierte gjennom mange tiår.

Det er ikke gitt at et politisk vedtak er godt, fordi intensjonen er god, men likevel er det forbausende mange som har denne innfallsvinkelen til en del saker: Atomvåpen er fælt. Derfor bør det forbys. Trump er en dust. Derfor burde regjeringen fordømme ham. Det er ikke noe hyggelig å sende ut folk. Derfor bør så mange som mulig få bli.

Uten samarbeid mellom Høyre og Ap får denne logikken flertall i en del saker. Det bør bekymre flere.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook