Kamp om skolen:  For Arbeiderpartiet har det vært viktigere å lære elevene om solidaritet, demokrati og personlige identitet, fremfor å ta nødvendige grep for å heve kunnskapsnivået, mener Mathilde Tybring-Gjedde i Unge Høyre. Foto: Adam Haglund / Maskot / NTB Scanpix
Kamp om skolen: For Arbeiderpartiet har det vært viktigere å lære elevene om solidaritet, demokrati og personlige identitet, fremfor å ta nødvendige grep for å heve kunnskapsnivået, mener Mathilde Tybring-Gjedde i Unge Høyre. Foto: Adam Haglund / Maskot / NTB ScanpixVis mer

Arbeiderpartiets skoledilemma

Kampen for kunnskap i skolen er ikke vunnet. Arbeiderpartiet fortsetter å kjempe for feil side.

Meninger

"Norsk skole er på dumpeplass" var overskriften i norske aviser da resultatene fra PISA-undersøkelsen ble offentliggjort i 2001.

Politikere på venstresiden var i sjokk. Plutselig var det klart at den norske "likhetsskolen" ikke klarte å gi elever like muligheter til å lykkes senere i livet. Til tross for at vi brukte mer penger på skolen enn nesten alle andre land, forsterket den norske skolen sosiale forskjeller, og norske elever presterte ikke godt nok.

Det tok ikke mange år før sentrale politikere på venstresiden måtte å ta et kraftoppgjør med sin egen utdanningspolitikk. Anniken Huitfeldt sa blant annet til Aftenposten i 2006: "vi har gjort noen feil i likhetens navn ... Vi har nedprioritert betydningen av kunnskap ... Når en av fem leser dårlig, går det ikke an å unnskylde det med at han er jo så sosialt integrert og deltar i gymmen. Alle trenger grunnleggende ferdigheter."

Daværende utdanningsminister, Øystein Djupedal (SV), uttalte i 2007 at "SV har nok til tider tatt litt for lett på dette med kunnskap. Vi har kommet til en kollektiv erkjennelse om at vi har valgt feil ved ikke å stille krav. Barn må lære å lese."

Oppgjøret var på sin plass. Arbeiderpartiet har alltid vært skeptisk til det de har ansett som "tvangstrøyen" i skolen. I den sosialdemokratiske kulturen har det ligget en frykt for målrettede karakterer, læringskrav og sentralgitt kjernestoff. De har trodd at den tradisjonelle lærerpedagogikken og fokuset på kunnskap ville skape konkurranse og rangeringsbehov blant elevene. Frykten for at noen elever skulle bli utpekt som tapere, og troen på at det er motsetning mellom trivsel og læring, har gjort at Arbeiderpartiet har veket bort fra å stille krav til kunnskap i skolen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For Arbeiderpartiet har rett og slett skolens fremste formål vært noe annet enn å lære elevene grunnleggende ferdigheter. Skolen skulle lære elevene gode egenskaper som solidaritet, demokrati og evnen til å styrke sin personlige identitet.

Disse tankene har påvirket utformingen av norsk skolepolitikk. I Reform 97 var for eksempel Arbeiderpartiet redd for at noen 6-åringer skulle ende opp som tapere ved tidlig skolestart. Stortinget vedtok derfor at barna skulle lekes inn i skolen. Konsekvensen var at første klasse ble et år uten faglig innhold. Elevene skulle ikke begynne å lære og skrive før 2. klasse.

Og fordi Arbeiderpartiet ønsket at elever skulle lære seg å samarbeide og tro på sine egne evner, ble det stilt krav om at elevene på barneskolen skulle bruke minst 60 % av tiden på tema og prosjektarbeid. Dette til tross for at mange lærere og forskere mente at gruppearbeid ikke var riktig metode for å heve kunnskapsnivået til verken de svakeste eller de sterkeste elevene.

I dag virker det som venstresiden prøver å omskrive historien. Sakte, men sikkert, fremstiller sentrale politikere fra Arbeiderpartiet kunnskapsskolen som et felles politisk prosjekt.

Arbeiderpartiets byrådslederkandidat i Oslo, Raymond Johansen, sa for eksempel til Aftenposten 2. juni at han ikke var helt sikkert på hva Arbeiderpartiet ville endre i Oslo-skolen fordi «veldig mye av Oslo-skolen blir drevet etter gode sosialdemokratiske prinsipper med fokus på å løfte de svakeste, språkopplæring og grunnleggende ferdigheter.»

Tidligere leder i Bergen AP, Odd Rambøl skrev i Bergens Tidende 12. juli at Trond Giske nedsatte Kvalitetsutvalget som dannet grunnlaget for Kunnskapsløftet: "Kvalitetsutvalgets innstilling dannet grunnlag for Kunnskapsløftet, som fikk bred tilslutning i Stortinget."

Odd Rambøl glemmer å nevne at det var etter at Arbeiderpartiet tapte valget i september 2001, og bare noen dager før Trond Giske skulle gå av som utdanningsminister, at han satte ned et utvalg som bare skulle se på strukturen i skolen. Utvalget hadde ikke engang startet arbeidet sitt da Kristin Clemet fra Høyre ble utdanningsminister og besluttet å endre både sammensettingen og mandatet for utvalget. Clemet ville at utvalget skulle gjøre noe mer. Hun ville ha en vurdering av kvaliteten og innholdet i norsk skole. I motsetning til Trond Giske mente Høyre at vi trengte kunnskap om og i skolen.

Historien om kunnskapsskolen forklarer hvorfor Arbeiderpartiet i dag sliter med å utvikle ny politikk som vil bidra til at elevene lærer mer. Arbeiderpartiet har rett og slett ikke klart å bestemme seg for hva som skal være hovedformålet med skolen.

På den ene siden nevner de viktigheten av kunnskap i skolen, men på den andre siden er de mest interessert i å diskutere friskoler, leksehjelp og gratis aktivitetsskole. På den ene siden mener de det er viktig at de svakeste elevene får ekstra hjelp, men samtidig er de skeptiske til kartleggingsprøver som finner ut hvilke elever som trenger den ekstra hjelpen. Og mens de snakker varmt om at elever må lære mer, ønsker de likevel å bruke masse penger på tiltak som forskere mener har liten effekt for elevenes læring.

Debatten og historien om kunnskapsskolen forteller oss en ting. Det er ikke alle partier som kompromissløst støtter oppunder klare læringsmål, evaluering av fremgang, en satsing på dyktige lærere og en ansvarliggjøring av skoleledelse. Til tross for at læring i skolen er nødvendig for å gi elever muligheter til å lykkes senere i livet, er ikke kampen om kunnskapsskolen vunnet. Det står et nytt slag på valgdagen 14. september.