Arbeiderpartiets støttehjul

LO: Jeg respekterer det faglige politiske samarbeidet mellom LO og Arbeiderpartiet. Men først og fremst som et historisk faktum.

Det er på høy tid man bedømmer forholdet ut fra andre kriterier. Da vil man se at det er et partnerskap som innbyr til rolleforvirring, som ikke fremmer den uavhengighet våre folkevalgte skal ha i forhold til særinteresser. Hvis noen som representerer en særinteresse eier en politiker – er det korrupsjon. Hvis man eier et helt parti, er det helt i orden.

LO har 850 000 medlemmer. Arbeiderpartiet fikk ved sist stortingsvalg til sammen drøyt 860 000 stemmer. Det er mulig at dette er årsaken til at den tidligere LO-lederen Gerd-Liv Valla oppfattet seg selv som jevnbyrdig med landets statsminister. En slik selvforståelse er imidlertid bygget på svært sviktende premisser.

For det første er LO ikke et politisk parti, men en interesseorganisasjon. LO-ledelsen blir ikke valgt av det norske folk, men etter indre, uoverskuelige prosesser. LO overfører millioner av sine medlemmers penger til Arbeiderpartiet og blir til gjengjeld inkorporert i det dominerende regjeringspartiets beslutningsprosesser. Om vi ser bort fra at det kun er 53% av LO-medlemmene som faktisk stemmer på Arbeiderpartiet, står vi fremdeles igjen med grunnleggende problemstillinger. Arbeiderpartiet og LO har tradisjonelt vært et tospann for å maksimere begges innflytelse. Men det som omtales som fagligpolitisk samarbeid, og som har foregått i over hundre år innehar ikke større legitimitet fordi det er gammelt.

Under Jens Stoltenbergs venstredreining etter 2005 ble forbindelsen til LO kraftig forsterket. Millionoverføringene fra LO til Arbeiderpartiet var åttesifrede, og en hærskare av heltidslønnede LO-medlemmer deltok i valgkampen for å sikre de rødgrønnes seier.

Det virker åpenbart at tidligere LO- leder Gerd-Liv Valla forventet valuta for pengene etter all pengestøtten. I sykelønnssaken og i flere andre store saker måtte statsminister Jens Stoltenberg gjøre full retrett. Dette spillet ble drevet meget langt av den daværende LO-leder som ikke var sensitiv nok til å forstå at landets statsminister må ha en viss grad av autoritet for å kunne skjøtte sitt verv. I bok Prosessen skriver hun om da hun møtte motstand i å bli leder for Arbeiderpartiets valgkomite: «Det er ikke klapp på skulderen jeg trenger nå. Jeg trenger politisk støtte. Jeg ga det til deg, Jens, slik at du kunne bli statsminister på nytt etter kræsjlandingen regjeringsprosjektet ditt hadde i 2001. Det er ikke min feil at du kommer med den ene idiotiske saken etter den andre?».

LO fungerte godt som Arbeiderpartiets støttehjul under valgkampen og var, sammen med en valgordning som gir noen velgere mer makt enn andre, avgjørende for de rødgrønnes seier. Men alt har sin pris, og størrelsen på støttehjulet truer etter hvert med å velte hele sykkelen. Motforestillinger til dette formaliserte samrøret finnes på begge sider, men til nå har man funnet at fordelene oppveier ulempene. Vallas høye spill vil muligens medføre en reorientering av det fagligpolitiske samarbeidet. Det gjenstår å se om statsministeren våger å kaste lenkene.