NY SKATTEPOLITIKK: Oslo Aps forsøk med å gå til valg på å innføre eiendomsskatt vil følges nøye av valgkampstrategene på Youngstorget, skriver Aksel Braanen Sterri. 
Foto: Fredrik Varfjell / NTB scanpix
NY SKATTEPOLITIKK: Oslo Aps forsøk med å gå til valg på å innføre eiendomsskatt vil følges nøye av valgkampstrategene på Youngstorget, skriver Aksel Braanen Sterri. Foto: Fredrik Varfjell / NTB scanpixVis mer

Arbeiderpartiets testballong

Lokalvalget vil være en test for Arbeiderpartiets framtidige skattepolitikk.

Kommentar

Lokalvalget i 2015 blir en testballong for en ny skattepolitikk i Arbeiderpartiet fram mot valget i 2017. Spesielt Oslopartiets forsøk med å gå til valg på å innføre eiendomsskatt vil følges nøye av valgkamp-strategene på Youngstorget.

Skatt er et følsomt tema for Arbeiderpartiet.

På den ene siden er skatt et verktøy for omfordeling og grunnlaget for å finansiere offentlig velferd. På den andre siden er skatt en byrde som påføres hardtarbeidende skattebetalere.

Dessverre kan du ikke få det ene uten det andre.

Problemet for partiene er at velgerne ikke nødvendigvis bryr seg om begrensningene virkeligheten setter og lar valget av parti avgjøres av hva de har fremst i pannebrasken. Grovt sagt: Tenker de på skatt, vil de redusere skattene ved å stemme på høyresiden. Tenker de på velferd, vil de ha mer velferd ved å stemme på venstresiden.

Men hvordan få velgerne til å tenke på velferd og ikke skatter?

I over ti år har Arbeiderpartiet løst det på en snedig måte: De har bundet seg til masta og lovet å holde skattene på det nivået de er. Jens Stoltenberg var garantisten. I 2004 kom han med det første skatteløftet, et løfte han holdt til han gikk av.

Det geniale ved å låse skattenivået kan forklares med tapsaversjon, et velkjent psykologisk fenomen. Vi er mer glad i det vi har enn det vi kan få.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Siden høyresida ikke kunne true med at Arbeiderpartiet ville kutte i velgernes privatøkonomi ved å øke skattene, men bare kunne friste med en framtidig gevinst i form av reduserte skatter, var velgerne mindre villig til å la seg forføre. Velgerne levde tross alt godt med det nåværende skattenivået.

Det virket i lang tid. Men etter at Høyre og Frp har kuttet skattenivået betraktelig etter at de kom i regjering og vurderer nye skattekutt, er situasjonen en annen.

Arbeiderpartiet har hittil tjent godt på å protestere mot skattekuttene. I tråd med tapsaversjons-hypotesen er det mulig fordi gevinsten i form av reduserte skatter fortsatt ligger i framtida og ikke noe velgerne har gjort til deres eget.

Så lenge Arbeiderpartiet evner å holde velgernes øyne på kostnaden ved skattekuttene, nemlig rikingene som mottar skattelette og redusert velferd, bærer strategien frukter. Men velgernes minne er dessverre kort.

I 2017 er gårsdagens upopulære skattereduksjoner blitt til dagens skattenivå. Det er ikke sikkert Arbeiderpartiet kan slippe unna med å gå til valg på å reversere skattenivået fra 2013, uten å virke alt for konservative.

Det er likevel noe de er nødt til.

Arbeiderpartiet er best når de kan tilby offentlig finansiert velferd. Og skal vi finansiere morgendagens velferdsstat trenger staten flere inntekter.

Det er også i tråd med interessene til Arbeiderpartiets grunnfjell og egne representanter. Ifølge Klassekampens rundspørring hos partiets fylkesledere i januar i fjor er nå to av tre for å reversere skattekuttene. Partileder Støre er ikke like klar, men har åpnet for å øke skattenivået.

Å selge det til velgerne, er likevel ingen enkel oppgave. Partistrategene vil derfor følge nøye med på erfaringene partiet gjør seg i Oslo i valget til høsten.

I Oslo går Arbeiderpartiet til valg på å innføre eiendomsskatt for første gang på 12 år. Sist gang resulterte det i en massiv svertekampanje fra Huseiernes Landsforbund.

Siden det har partiet, på lik linje med Stoltenberg nasjonalt, forsøkt å binde seg til masta ved å love at eiendomsskatten forblir i skuffen, men uten hell.

I 2011 gikk byrådslederkandidat Libe Riber-Mohn så langt som å underskrive en kontrakt med Huseiernes Landsforbund, Peter Batta, hvor hun lovet at eiendomsskatten aldri ville bli innført med henne som byrådsleder.

Et ydmykende knefall for huseierinteressene. Men viktigere: Det hjalp ikke Ap til makta. En mulig årsak til det kan være at velgerne ikke trodde på lovnadene.

Nå forsøker Oslo Ap en mer proaktiv strategi.

Byrådslederkandidat Raymond Johansen tar tyren ved hornene og har lansert en konkret modell for en lokal eiendomsskatt som bare treffer én av fire husstander. Det har flere fordeler.

Det reduserer rommet motstanderen har til å komme med utspill ment å skremme velgerne. Hvis retorikken til Arbeiderpartiet fungerer vil de fleste se at skatten ikke rammer dem.

En annen fordel er at det gir partiet en konkret sum med penger de kan knytte til populære valgkampsaker.

I Oslo har partiet foreslått en satsing på eldreomsorg og lovet full barnehagedekning. Begge deler er populære tiltak som kan friste mer enn skatten truer.

Lykkes partiet å ta makten i Oslo etter 20 år i opposisjon, kan det gi partiet sentralt både selvtillit og en strategi for en mer offensiv linje i skattespørsmålet.