STREIK: Streikevakter fra Fellesforbundet går i 1. mai-tog i Oslo i 2016. Foto: Jon Olav Nesvold / NTB scanpix
STREIK: Streikevakter fra Fellesforbundet går i 1. mai-tog i Oslo i 2016. Foto: Jon Olav Nesvold / NTB scanpixVis mer

Debatt: Arbeidsliv

«Arbeidets frihet» og arbeidernes ufrihet

Regjeringen slår et slag for det uorganiserte arbeidslivet. Vi må tilbake til mellomkrigstida for å finne liknende toner.

Meninger

Norge har fått ny regjering. I sin regjeringserklæring skriver Høyre, Frp og Venstre at «Regjeringen anerkjenner at mange arbeidstakere velger å være uorganisert.» Som Transportarbeiderforbundets leder Lars Johnsen har påpekt, må dette være «den første regjeringserklæringen noensinne som fremhever retten til å være uorganisert».

Spaltist

Jonas Bals

er utdannet murer, og rådgiver i LO.

Siste publiserte innlegg

Det har nok Lars Johnsen helt rett i. Samtidig er det sånn at «retten til å være uorganisert» er en parole med lange historiske røtter på norsk høyreside. Den gang arbeidsfolk slåss for retten til å i det hele tatt kunne organisere seg i en fagforening , for litt over 100 år siden, var de borgerlige partienes forkjærlighet for retten til å stå utenfor og til og med aktivt motarbeide fagbevegelsen, nærmest grenseløs. Denne «retten» til å være uorganisert, og til å opptre som streikebryter under arbeidskonflikter, ble i forskjønnende ordelag kalt «Arbeidets frihet».

Da Venstre i 1902 la frem et forslag til en fagforeningslov i Stortinget, var for eksempel Høyre og store deler av Venstre mest opptatt av å verne de uorganiserte. Eller som LO beskrev det på sin kongress samme år, å «beskytte Forbryderen til Skade for den hæderlige Mand». Stortingsrepresentantene fra Høyre og Venstre problematiserte særlig fagforeningenes maktmidler ved konflikter, som streik og boikott. Historikeren Øyvind Bjørnson skriver i sitt bind av Arbeiderbevegelsens historie i Norge at «de prinsipielle betraktningene om meningsfrihet og individets rettigheter ble forbeholdt de uorganiserte», som skulle ha «rett til å stå fritt overfor fagforeningene».

«Så lenge striden gjaldt enkeltindividets borgerlige rettigheter, var Venstre villig til å støtte lovforslaget. Idet saken endret karakter og klasseinteresse-perspektivet kom klarere fram, delte partiet seg. Det endelige resultatet var at loven ble henlagt,» skriver Bjørnson. Mange arbeidere som forsøkte å organisere seg, ofte til stor motstand fra arbeidsgiverne, ble fortsatt møtt av aktive forsøk på å bryte ned organisasjonen, gjerne ved hjelp av streikebrytere som påberopte seg nettopp «arbeidets frihet».

Etter hvert som stadig nye grupper arbeidere forsøkte å organisere seg, gjentok dette scenarioet seg: Arbeidsgiverne nektet å anerkjenne organisasjonen, mens myndighetene så en annen vei, eller til og med aktivt bidro til å støtte opp om streikebryteriet. Sånn gikk det blant annet da skog- og landarbeiderne forsøkte å organisere seg, og ble møtt med den såkalte Tukthusloven. Den førte til bøtelegging og fengselsstraffer for mange organiserte arbeidere – igjen av hensyn til «arbeidets frihet».

Etter hvert oppsto det regelrette streikebryterorganisasjoner som påberopte seg denne friheten. Et av de første eksemplene på det var under den såkalte Austmarka-konflikten i 1927-28. I en påfølgende rettssak ble det dokumentert at arbeidernes lønninger hos bedriften Kiær & Co var så lave at de var avhengige av sosialhjelp fra forsorgsvesenet for å klare seg. Likevel nektet firmaet å inngå tariffavtale, og satte bort alt arbeidet til streikebrytere organisert i ei gruppe kalt Arbeidets frihet. «Det hele var i ekte fasciststil, og bak aksjonen sto også folk i Kongsvinger og Oslo, som hadde planer om å slå ned hele den unge og pågående fagorganisasjonen i skogsdistriktene», skrev Gunnar Ousland i Fagorganisasjonen i Norge. De store kampåra 1921-31. Forbundslederen og avisredaktøren Johan Ødegård ble senere også overfalt av fascister fra Den Nasjonale Legion, som var det første (mislykkede) forsøket på å etablere en fascistisk organisasjon i Norge.

Til tross for at arbeidsgiverne og deres støttespillere var villige til å gå svært langt, var det arbeiderne som endte opp med å vinne Austmarka-konflikten. Etter et års konflikt inngikk Kiær & Co tariffavtale i april 1928, der det blant annet het at de «prinsipielt anerkjenner arbeidernes organisasjonsrett».

Det fortsatte imidlertid å vokse frem foreninger som kalte seg «Arbeidets frihet». De ble ikke bare igangsatt av fascister, men også av mer moderate krefter på høyresida. I april 1931 dannet prosten Hans Aandstad i Hof i Solør en landsomfattende organisasjon kalt Landslaget Arbeidets Frihet. Den var inspirert av liknende organisasjoner i Sverige og Finland, og skulle stanse det de kalte Skog- og Landarbeiderforbundets «angrep mot bondenæringen».

Et lokalt eksempel var foreningen som ble etablert på Trysil i 1931, som ble grunnlagt av en blanding av venstrefolk og såkalte Arbeiderdemokrater (en retning som lenge hadde eksistert som en slags opposisjon innenfor Venstre). Det samme skjedde da landarbeiderne i områdene rundt Oslo forsøkte å organisere seg på begynnelsen av 1930-tallet. Mange opplevde å få sparken da de meldte seg inn. Et eksempel var fire arbeidere som forsøkte å organisere seg i Bærum. Da de meldte seg inn ble de alle oppsagt, selv om de hadde jobba hos gårdbrukeren i en lang årrekke. De sju resterende, som ikke organiserte seg, fikk beholde jobben. Også her ble det opprettet en arbeidsgivervennlig, såkalt «gul» fagforening, som hovedsakelig besto av gårdbrukerne selv. Også denne tok navnet «Arbeidets frihet».

I dagens Norge kan dette virke fjernt. Men som jeg har skrevet om tidligere, finner vi også i dag nok av eksempler på arbeidsgivere som gjør mye ut av det regjeringen kaller «retten til å være uorganisert». Et ferskt eksempel er bemanningsselskapet Propuro, som i fjor høst valgte å sende alle sine polske ansatte en utmeldingsblankett fra Fellesforbundet. I brevet, som var et svar på de ansattes krav om tariffavtale, skrev bedriftslederen at fagforeningen deres støttet Arbeiderpartiet – og at det ville true arbeidsplassene deres dersom det ble regjeringsskifte.

Denne bedriften er ikke en rølpebedrift fra en bakgård i Oslo, men en såkalt «revidert arbeidsgiver» og medlem av NHO Service og Handel. Slik illustrerer de et viktig poeng som sjelden kommer frem i debatten om sosial dumping og kampen for et organisert arbeidsliv: At denne kampen ikke lenger først og fremst handler om å bekjempe et «useriøst» og kriminelt arbeidslivet, men at den også foregår midt i det organiserte, seriøse arbeidslivet – med presumptivt «seriøse» aktører i noen av nøkkelrollene.

Grunnen til at de fleste arbeidstakere i Norge, også såkalte «vanlige folk» med alminnelige jobber, stort sett har en grei lønn og en god arbeidshverdag, skyldes at våre besteforeldre brukte mye tid og krefter på å bygge sterke fagforeninger og få et ord med i laget. Det å ha et ord med i laget når det gjelder ens egne lønns- og arbeidsforhold sikres nemlig ikke av ytringsfriheten, men av organisasjonsfriheten: Man må kunne stille makt bak kravene når man forhandler om lønn, arbeidstid og andre betingelser.

Mot dette står parolen om «arbeidets frihet» – eller «retten til å være uorganisert», som den stålblå regjeringen kaller det. Det kan høres tilforlatelig ut, men har verken noe med rettigheter eller frihet å gjøre – i alle fall ikke for folk flest.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook