Arbeidsdirektørens vrengebilde

29. januar ga arbeidsdirektør Ted Hanisch - i «Dagsnytt 18» - dette bildet av det spredtbygde Kyst-Norge:

- Der er det nok av arbeidsplasser. Likevel reiser ungdommen til de store byene i Sør-Norge. Det skyldes at kulturtilbudet er så mye bedre i sentrum. Men politikerne er så vant til å forklare flytting med mangel på arbeid at de bare fortsetter, selv om det nå må være klart for alle at det ikke lenger er arbeidsplasser bygdene mangler. - Så langt Hanisch.

Når jeg nå er nødt til å gå til angrep på en gammel, god faglig kollega, er det fordi dette fullstendig falske situasjonsbildet ser ut til å ha gjennomslag overalt: Alle tror på det, enten de er for eller mot vedlikehold av Bygde-Norge. Risikoen er stor for at den feilaktige diagnosen vil føre til at det blir gitt feil medisin.

Det er litt pinlig å måtte begynne med ABC-boka overfor en forhenværende forskningssjef: Dersom Hanischs forklaring var i samsvar med virkeligheten, måtte jobber i sentrum foretrekkes av bygdeungdom foran jobber på samme lønns- eller attraktivitetsnivå i Bygde-Norge.
Vi må for det første slå fast at ingenting tyder på at en jobb av typen lærer eller sosialarbeider allment er mer attraktiv i storbyene enn i bygdene. Antakelig må en tjene minst 4000 kroner mer pr. md. etter skatt i Oslo enn i Vangsvik for å ha noenlunde samme levestandard. Når det gjelder mulighetene til å få besatt slike stillinger, burde arbeidsdirektøren ha bedre oversikt enn undertegnede. Men jeg har aldri hørt at det nå på 1900-tallet ikke er nok søkere til denne type jobber i de aller fleste bygdekommuner - eller at problemene her er større enn i Lørenskog og Bærum. Om arbeidsdirektøren kunne være så vennlig å bekrefte det, ville det i alle fall være mulig å få eliminert noe av den forvirring som han skaper med sine innspill til media.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mulighetene for å få besatt stillinger i offentlig service må likevel bare være en liten del av fraflyttingsproblemet. Så vidt jeg forsto Hanisch, er det nå også mer enn nok av ledige jobber i privat sektor i Kyst-Norge. Jeg ble sittende og spekulere på hva slags jobber arbeidsdirektøren her kunne ha i tankene, fordi bildet stemmer så dårlig med det vi ellers vet om det økonomiske livet i kystbygdene.

Men selvfølgelig må det være fiskeforedling Hanisch refererer til - uten å fortelle oss det - fordi det her i mange år har vært stor «mangel på arbeidskraft», «overskudd av jobber» - eller hva en nå velger å kalle feilutviklinga av denne nøkkelindustrien.

Den som vil sette seg inn i hvordan fiskeriindustrien i Nord-Norge, og særlig i Finnmark, har vokst fram, kan komme til å se hvorfor Europas mest ressursrike region trues av avfolking. Noe av det første en vil finne ut, er at den etaten som Hanisch nå leder - Arbeidsdirektoratet - har spilt en hovedrolle i produksjonen av det problemet som arbeidsdirektøren nå forklarer med mangelen på kulturtilbud i Bygde-Norge:

Da fryseriene på 1950-tallet kom i gang i de større fiskeværene i Finnmark, representerte de en klar forbedring av de lokale arbeidsmarkedene. Kvinner og ungdom fikk lokale alternativer. Men etter hvert ble noen særlig ekspansive og «kulturfremmede» fryseriledere misfornøyde med den lokale arbeidskrafta. De ville helst slippe å tilpasse seg husmødres spesielle krav til skiftordninger, og til at årssyklusen i et arktisk klima kunne gjøre det nødvendig å være fleksibel med hensyn til fravær i samband med multeplukking og rypejakt etc. Derfor kom de etter hvert til å foretrekke fjernformidlet ungdom, som det var lettere å tilpasse til bedriftens krav. I de mest ekstreme tilfellene ble lokal arbeidskraft langt på vei erstattet av folk som kom langveis fra, og som var interessert i slikt arbeid i perioder. Lokalsamfunnet og bedriften utviklet seg uavhengig av hverandre - slik vi kan finne det beskrevet i litteraturen om «økonomisk dualisme» i den tredje verden.

Ted Hanischs forgjengere i stillingen har spilt en hovedrolle i denne tragedien. Det er ikke for mye sagt at de har pøst inn offentlige midler for at bedriftene skulle slippe å tilpasse seg til de lokale arbeiderkulturene, og måtte konkurrere med de lokale alternativene. Staten har gjennom offentlige fonds subsidiert internatene, lokalisert folk med dårlige alternativer i fjerne områder, og et stykke på vei dekket kostnadene ved mobilitet og gjennomtrekk. - Den offentlige innsatsen for å øke gapet i attraktivitet mellom jobbene i fiskeindustrien og det vi ellers prøver å åpne av muligheter for ungdom i vårt land har gitt resultater: De fleste som i dag vokser opp rundt filetfabrikkene ser bort fra disse jobbene som arbeidsplasser.

Om arbeidsdirektøren skulle ha noe annet enn filetfabrikkene i tankene når han sier at «det aldri har vært så godt tilbud av arbeidsplasser i Kyst-Norge» (sitert etter undertegnedes noe upålitelige hukommelse), så burde han kunne fortelle oss det i klartekst.

Spørsmålet om arbeids- og fortjenestemulighetene i Kyst-Norge har også en annen side: Det føres en fiskeripolitikk som i realiteten innebærer yrkesforbud for kystens ungdom i den næringen som i slike områder helt klart har de største mulighetene til å bli så vel attraktiv som lønnsom. «Tusenvis av fiskere og fiskearbeidere må ut av næringen,» sa fiskeriminister Munkejord i 1989, og alle statsråder har siden fulgt opp. Kystfisket har vært stengt for ungdom i snart 10 år, uten noen holdbar begrunnelse, og ingenting tyder på at statsråd Angelsen har tenkt å gjøre noe med det.

Det samme gjelder havbruk, en av de få næringene som virkelig kunne bety noe når det gjelder å få f.eks. fiskerikandidater eller erfarne havbruksansatte til å satse i kystbygdene. Ingen kan legitimere at de etablerte bedriftene skjermes for konkurranse av ambisiøse ungdommer med begrensete midler og mye fagkunnskap.

«Kultur» i betydningen teater, konserter og museer har som flyttemotiv kanskje litt betydning for de mest ressurssterkes valg mellom småby og storby. Mulighetene for å nå de aller fleste bygoder av interesse for folk flest har ellers aldri vært så gode i det meste av Bygde-Norge som nå - både på grunn av kommunalt kulturarbeid, TV, desentralisering av utestedsnæringen, og ikke minst: Drastisk forbedrete kommunikasjoner.

Til slutt:

Dersom kostnadsnivået betyr så mye for norsk industri som vi får høre under lønnsoppgjørene, er det en veldig enkel forskjell som burde ha krav på interesse: En må tjene minst 7000 kroner mer i Oslo pr. md. før skatt for å komme like bra ut som i Bygde-Norge. (Beløpet er en antydning av størrelsesorden, «Oslo» står for et sted der en uten særlig oppsparte midler må etablere seg på selgers boligmarked, og «Bygde-Norge» står for et sted der en har en nedbetalt bolig. En liten familie med to låglønnsinntekter har det relativt romslig på et lite tettsted i periferien, mens det er vanskelig å fatte hvordan noen kan ha råd til å bli industriarbeider på steder der toroms leiligheter koster 650 000 å kjøpe, eller over 5000 kr. pr. md. å leie. I virkeligheten er de spredtbygde områdene i Norge et undervurdert aktivum - også for den som måtte være opptatt av å beholde mest mulig konkurransedyktig industri i dette landet.