Tegning: Finn Graff
Tegning: Finn GraffVis mer

Den nye knyttneven

Arbeidsinnvandring er ikke en humanitær rettighet

Venstresiden må forsvare retten til politisk asyl, skriver John O. Egeland.

Kommentar

Det politiske landskapet i vestlige land er i rask og dramatisk endring. De siste dagene har bekreftet at tendensen øker i styrke og fart.

I Ungarn har nasjonalforsamlingen godkjent en lov som kriminaliserer enkeltpersoner og organisasjoner som hjelper asylsøkere. Forslaget er en del av en større pakke regjeringen kaller «Stopp Soros»-lovene. Statsminister Victor Orban har pekt ut den ungarskfødte jøden og finansmannen Georg Soros som en politisk hovedfiende.

Italias nye innenriksminister Matteo Salvini har foreslått å registrere romfolk og utvise de som ikke har papirene i orden. «Dessverre må vi beholde italienske romfolk, for du kan ikke utvise dem», sa Salvini som leder det sterkt høyreorienterte partiet Ligaen. EU-kommisjonen advarer mot forslaget og minner om at det det ikke er tillatt å utvise EU-borgere på grunnlag av etnisitet.

USA har besluttet å trekke seg fra FNs menneskerettighetsråd. Handlingen bekrefter at USA ikke lenger vil prioritere arbeid med menneskerettighetene og internasjonale organisasjoner. Det skjer parallelt med at USAs behandling av migranter – særlig barn - har skapt politiske storm. President Donald Trump har bøyd seg for presset og sagt at han vil undertegne et direktiv som skal forhindre at migrantfamilier splittes.

Disse, og mange andre eksempler, viser at det pågår en kamp om hvilken plass liberale friheter og verdier skal ha i en tid preget av nye konflikter og utfordringer. Ikke minst hvordan menneskerettslige friheter skal bevares i møtet med «de andre», flyktninger av alle slag. Eksemplene viser også at utfallet ikke er gitt. Når innstramningene blir for harde, eller har tydelige autoritære eller inhumane trekk, vekkes motstanden. Ved siden av miljø og klima, er dette det viktigste politiske spørsmålet i vår tid.

I sentrum for konflikten står spørsmålet om hvordan Vesten skal håndtere migranter og flyktninger. Den store bølgen av flyktninger fra krigen i Syria i 2015, meislet saken inn på den politiske dagsorden. Mens Europa og USA bygger nye stengsler, vokser både antall flyktninger og migranter som vil finne et bedre liv i et nytt land.

Ofte skilles det ikke mellom arbeidsmigranter og asylsøkere som har hevdvunne rettigheter i henhold til konvensjoner. At disse befolkningsstrømmene skaper uro og engstelse, bør ikke forundre noen. Den omfattende innvandringen representerer den største endringen i de europeiske samfunnene i moderne tid. Utfordringen er konkret, kompleks og akutt.

Erfaringene viser at dårlig kontrollert innvandring fører til så raske og omfattende samfunnsendringer at det skaper utrygghet og skarpe motsetninger. I denne situasjonen må liberale og venstreorienterte krefter ikke miste hodet, men forsvare den viktigste skansen: Retten til politisk asyl. Arbeidsinnvandring er ikke en humanitær rettighet.

Uklarhet i disse spørsmålene har åpnet et stort politisk rom for alternative politiske retninger. Disse er mer mangfoldige - ofte mer politisk uferdige og lokale - enn hva mange kritikere vil innrømme. Det er for tidlig å hente fram historiens stempler og politiske fargekoder. Viktigere er å se på hva disse bevegelsene har som politisk fellesgods.

Skepsis til omfattende innvandring er det konkrete, politiske navet. Herfra går det flere tendenser: Nasjonal enhet og styrke, kulturell identitet, kritikk av de liberale verdienes friheter, folkelig skepsis til elitene og «deres» institusjoner (herunder mediene) og uro over den økonomiske og teknologiske utviklingen.

Mange opplever ikke lenger de liberale frihetene som sine friheter. Tvert imot mener de at disse frihetene har ført til et oppsplittet, nærmest atomisert samfunn uten felles regelforståelse og verdier. Når Ungarns statsminister Orban har som mål det han kaller det «illiberale demokratiet», så er begrepet nokså presist.

Dette er et styresystem der det nasjonale flertallet skal dominere og prioriteres, gjerne med valg som mer og mer blir fasader. Demokratiets helt sentrale ide om minoritetenes rettigheter og beskyttelse er kassert.

Det nye høyre er politisk uferdig. Noen tydelig økonomisk politikk finnes f. eks. ikke. Forsøkene på å stramme inn samfunnet i nasjonal retning er under utprøving. Men hovedkursen er det ingen tvil om. Den har en autoritær tendens.