Arbeidskraftimport

DET FINNES EKSEMPLER på at fattige land som eksporterer arbeidskraft, gjennom dette har fått bedre forutsetninger for økonomisk utvikling. Da norske bygders overskuddsbefolkning ble bureisere på den nordamerikanske prærien, reduserte dette fattigdommen og arbeidsfolks avmakt i Norge. Det finnes også eksempler på at migrantenes inntekter i importlandet har vært brukt til utviklingsformål i eksportlandet, men det er langt fra noen allmenngyldig lærdom. Politikere og administratorer fra pakistansk Punjab hevdet på et seminar i Oslo i desember 2004 at det var vanskelig å påvise positive utviklingseffekter av emigrasjonen til Norge. Det er riktignok bygd en god del store hus i landsbyene, men emigrantene har ikke gjort investeringer som kan gi kumulativ effekt, som småskalaindustri basert på lokale forutsetninger og regionale markeder. Det finnes heller ikke i dagens verden noen «frontierstat» som USA før 1910, som kan absorbere en så stor del av fattige lands befolkning at det kan få den betydning som utvandringa fikk for Norges vedkommende. Mye tyder på at arbeidsmigrasjon ikke bare skaper de velkjente problemene med fattigdom og ulikhet i importlanda, men også er et viktig bidrag til vedlikehold av de globale ulikhetene. Når vi importerer østeuropeiske jordbruksarbeidere, reduserer vi eksportområdenes utviklingsmuligheter. Når vi henter arbeidere til fiskeindustrien i Litauen, ødelegger vi mulighetene for at dette landet kan utvikle en egen, lønnsom industri basert på norsk råstoff.

PROBLEMET KAN stilles slik: - Visse næringer i Norge har problemer med å holde det gående når lønnsnivået stiger. Her er det to løsninger: 1. Billigere arbeidskraft kan importeres fra fattige land, slik det har vært gjort i stor målestokk i så vel USA som EU. 2. Næringen kan trappes ned, slik at utviklingsland kan overta den, og dermed få vekstmuligheter, slik noen land fikk det da mesteparten av tekstilindustrien ikke lenger var lønnsom i Norge.Som kjent er situasjonen slik i vårt land at vi foreløpig ikke har forsøkt å redde særlig mange konkurranseutsatte arbeidsplasser gjennom arbeidskraftimport. Unntakene er vel først og fremst jordbær og noe fiskeindustri. Men situasjonen er svært annerledes i land som vi har en tendens til å dilte etter. Den tyske eksperten på arbeidsinnvandring Klaus Bade sa til Die Zeit 20. juni 2000 at hele næringsgreiner i EU ville kollapse selv om bare de illegale innvandrerne ble sendt heim. Tredjeparten av den franske bilproduksjonen og veibyggingsbransjen ville ikke ha eksistert uten dem, og den britiske bygnings- og tekstilindustrien ville straks gå i oppløsning. Den spanske grønnsakproduksjonen ville vel ha vært et enda bedre eksempel, for den ville ikke ha eksistert uten at afrikanere risikerte livet for å få lov til å jobbe der, i teorien «ulovlig».

DISSE EKSEMPLENE viser klar hva slags muligheter den fattige verden ville ha dersom ikke næringer i den rike verden ble holdt kunstig i live gjennom arbeidskraftimport. Det er altså ikke flyktninger og asylsøkere som er interessante i denne sammenhengen, men den slags import som Carl I. Hagen prinsipielt går inn for, altså arbeidsinnvandrere uten norske rettigheter. Ottar Brox kommer i dag ut med debattboka «Arbeidskraftimport». Velferdsstatens redning - eller undergang?