Arbeidsledig - en rolle for meg?

INKLUDERING: Gorana Ognjenovic var prototypen på en vellykket utlending, en som bidro til det norske samfunnet. Så ble hun arbeidsledig.

Å VÆRE ARBEIDSLEDIG var ikke noe jeg forholdt meg til inntil for to år siden. Jeg var eksjugoslaver, jeg jobbet fra den første dagen jeg kom til Norge og i de ni-ti gode årene etterpå. Jeg var overbevist om at arbeidsledighet ikke ville ramme meg. Jeg er utdannet norsk, kan språket veldig godt, har jobbet ved siden av studiene og slik betalt for studiene, slik at jeg per i dag ikke en gang har studielån.

Som jeg så det den gangen, var det ikke nødvendig å lete mye i min CV for å se i hvor stor grad jeg var prototypen på en utlending som kom til Norge for «å være med» og ikke å «ta fra» samfunnet. Anbefalingene jeg fikk av veilederen på Universitetet og anbefalingene fra alle mine tidligere arbeidsgivere bekreftet hvilken utmerket borger av dette landet jeg var, hvor flink jeg var til å tilpasse meg, hvor sosialt engasjert jeg var og hvor godt det var «å ha meg med». Jeg var ikke gettoisert. Min vennekrets inkluderte ikke medlemmer av min egen etniske gruppe, tvert i mot, mine venner er andre utlendinger og nordmenn. På det tidspunktet, og fra alle mulige synsvinkler, følte jeg at jeg var på riktig vei. Fremtiden så veldig lys ut.

I DAG er jeg høyutdannet og arbeidsledig, etter å ha søkt på over 3000 jobber og fått svar på halvparten, og ha vært innkalt til jobbintervju seks ganger. På hvert av disse intervjuene tydet alt på at jeg var der for «å tilfredsstille det formelle», fordi utlendinger, etter loven, skal kalles inn til intervju. Da spør jeg meg selv: Er dette meg?

Etter to år med alt dette er det vanskelig ikke å tvile på seg selv. For hver dag er det vanskeligere å se seg selv i speilet og mene at det ikke er noe i veien med meg, og at dette ikke er min egen skyld. Etter to år i ledighet og 3000 søknader uten å få konkret respons er det vanskelig å se hvordan jeg skal bli kvitt disse negative tankene som holder på å kvele meg i søvn om natta. Etter flere tusen søknader er det virkelig vanskelig å ikke ta alt dette personlig, selv om media bestandig peker på at dette er markedsbestemt. Men er det egentlig det?

DET ER HELT FEIL å si at jeg alene er skyldig i alt dette, fordi et annet aspekt er også det sosiale rundt meg. Det å ha studert filosofi ved Universitetet i Oslo har sin pris, selvølgelig, også selv om jeg, i kontrast til mange av mine kollegaer, har bevist mange ganger at jeg er svart godt egnet til praktisk arbeid. Den rollen filosofer kan spille i organisasjonsutvikling og kompetanseutvikling er vel anerkjent innenfor næringslivet.

De fleste av mine venner er middelklassenordmenn, som aldri har vært uten arbeid. Det å få deres forståelse for hva jeg gjennomgår er helt umulig. Deres reaksjon på min arbeidsledighet har variert over tid. Først har de kommentert at det måtte være arbeidsmarkedet som er vanskelig. Da var det mange akademikere uten arbeid. Etter noen måneder, da de fikk jobbene de ønsket seg, begynte de å forklare meg hvordan det ikke var bra for meg å være uten arbeid. Det mest interessante er at slike kommentarer alltid kom fra dem som aldri hadde jobb før, og som festet seg gjennom studiene mens jeg jobbet ved siden av. Det eneste de har å si av og til, er hvorfor er det ikke moralsk forsvarlig som en akademiker å jobbe i næringslivet, spesielt når man driver med etikk og moral, som om alt som befinner seg innenfor næringslivets område er bare umoralsk.

Etter det første året i ledighet spør de ikke lenger om hvordan det går med jobbsøkingen. De later som om de ikke vet at jeg ikke kommer meg ut av dette uten assistanse. Det er pinlig. Taushet om denne saken er vår beste venn.

SÅ SPØR JEG VIDERE: Hva er i veien med dette bildet? Etter min mening kan svarene være flere. Det å si at Norge ikke er vant med utlendinger med høy utdannelse er bare halvveis sant. Hvis det trengs spesiell kompetanse, går det veldig kjapt å skaffe seg dem man vil ha. Media gjør sitt i det daglige for å male oss «andre» så svart som det går an. Vi vet det veldig godt: Ja da, noen av oss har kommet her for å misbruke og utnytte velferdsgoder så mye som mulig på samme måte som en del nordmenn gjør det. Men det gjelder ikke oss alle. Hva med oss som ikke er arbeidsledige av egen fri vilje? Hva med oss som gjerne vil jobbe? Hvorfor er det ikke plass til oss?

FOR DEM SOM, etter å ha lest første del av denne teksten mener at dette bare er enda et patetisk forsøk fra en av «de andre» på å sjokkere offentligheten og dermed komme seg i rampelyset og muligens bli tilbudt arbeid dagen etter at denne historien kommer i avisen, vel, så går det an å ta den diskusjonen til neste nivå. Vi kan snakke om dette utfra en politisk-økonomisk synsvinkel, og spørre om det ikke er billigere å gi alle dem som vil jobbe arbeid, slik at vi kan bruke deres ledighetstrygd til noe mer positivt enn boikott av deres demokratiske eksistens som likverdige borgere. Et godt eksempel på akkurat denne type tenkning ser vi både i USA og Canada. Selv om de sosiale forskjellene er større der enn de er her, så er forskjellene felles for alle sosiale lag. Der finnes det ingen integreringstiltak av noe slag. Der finnes det ikke offentlig debatt om hvorvidt andregenerasjons innvandrere ikke er amerikanere eller kanadiere. Der finnes det ikke over-akademisering og heller ikke over-politisering av «hvordan kan vi får det til hvis vi bare gidder». Der får folk arbeid etter sine kvalifikasjoner, sine språkkunnskaper og sin evne til å tilpasse seg den generelle kulturen som inkluderer alle, uavhengig av hvor de måtte komme fra. Den dagen de får pass, er den dagen de refereres til som amerikanere og kanadiere. Der er det over-fokusering på profitt som integrasjonsfaktor. De har kommet seg mye lengre enn vi over her, hvor det til enhver tid er det pragmatiske, politiske korrekte som har overhånd.

FOR OSS SOM er opptatt av å bygge Norge, er mitt spørsmål: Er vi ikke klar over at bak hver eneste etniske gruppe finnes det store ressurser som, hvis de tas i bruk, kan skape enda flere forretningspartnere og enda større profitt? Er det ikke i vår interesse å maksimere utnyttelsen av ressursene vi har, istedenfor å importere dem fra utlandet og så måtte bruke enda mer ressurser til å tilpasse dem godt nok slik at de kan fungere optimalt? Som alle andre har jeg gode ideer om hvorfor dette ikke skjer, men jeg har sett det som min oppgave ikke å akseptere dette som «det endelige», «det uforanderlige» og «det uoppnåelige». Som alle andre filosofer vet også jeg at oppgaven er å peke på problemet, bevisstgjøre meg mulighetene og holde blikket fremover i håp, og søke etter positive forandringer. Er det ikke det på tide at de menneskelige ressurser som finnes her i landet får lov til å vise hva de er i stand å få til? Potensialet er uendelig hvis bare de tas på alvor, forstås menneskelig og tillates å komme frem i dagslyset.