DRØMMEN: Det er trist når du den ene dag er aktiv forsker ved ditt laboratorium og drømmen din har gått i oppfyllelse, for så den neste føle deg nytteløs og måtte spørre deg selv: «Var det egentlig verdt det?», skriver artikkelforfatteren. Illustrasjonsfoto: NTB scanpix
DRØMMEN: Det er trist når du den ene dag er aktiv forsker ved ditt laboratorium og drømmen din har gått i oppfyllelse, for så den neste føle deg nytteløs og måtte spørre deg selv: «Var det egentlig verdt det?», skriver artikkelforfatteren. Illustrasjonsfoto: NTB scanpixVis mer

Kvinne i akademia:

Arbeidsledig – fordi jeg er kvinne med doktorgrad

Etter tolv års utdannelse og en doktorgrad innen realfag, måtte jeg til London for å få meg jobb.

Meninger

Etter tolv års utdannelse og en doktorgrad innen realfag, lurer jeg på hvorfor kvinner blir oppfordret til å søke seg inn mot denne retningen, all den tid det ikke finnes nok tilgjengelig jobber ved endt utdannelse.

Arbeidsledig – fordi jeg er kvinne med doktorgrad

Da jeg var ferdig med min grad, måtte jeg se mot London for å få meg jobb, fordi jeg her hjemme ble arbeidsledig og så kun mine mannlige medstudenter komme seg ut i arbeidslivet.

Derfor ønsker jeg å gratulere Venstre og Iselin Nybø med å ha fått den viktige stillingen som minister for forskning og høyere utdanning. Det trengs, og institusjonene for forskning og høyere utdanning har godt av å bli utfordret politisk.

Kunnskap og forskning har alltid vært en viktig grunnmur for samfunnets videre utvikling, opprettholdelse, nasjonal og internasjonal styrke. Akademia og fri kunnskap har alltid vært en lidenskap dypt inni meg, noe som muligens kan ha sammenheng med sammensmelting av mental fantasi med det abstrakte vi lærer gjennom kunnskapen og miljøet.

For meg, slik som mange barn, var det å bli oppfinner, astronaut eller biolog veldig spennende, en drøm jeg ville fullføre en dag. Den dagen kom i august 1998, der jeg stod i kø inn til Fredrikke på Blindern for å starte akademias lange reise, og jeg satte meg tidlig et mål om å nå til topps.

Den gangen registrerte jeg meg på et papirskjema. Jeg var energisk, spent, glad og lykkelig. I tillegg til barndomsdrømmen ble jeg inspirert av eksperter og studierådgivere på studiemessen. Med store øyne stirret jeg på realfagsplakater som viste smilende kvinnelige student iført hvit labfrakk.

Jeg ble forsikret om at alt lå til rette for at jeg, uansett kjønn eller etnisitet, var sikret jobb innen realfag etter fullført grad. Nå, 20 år senere og med doktorgraden for lengst i boks, er jeg ikke lenger så sikker. Det har vært noen tøffe år, fylt med økonomisk usikkerhet, flytting, pendling og arbeidsløshet.

Min doktorgrad, som for alle andre, er unik og kom med nye funn, og jeg har fått mer enn tre artikler publisert i internasjonalt velkjente journaler. Jeg er en av få, kanskje ingen, med minoritetsbakgrunn, som har forsket på evolusjonær biologi, Darwins teori, klima, Bergmanns konstanten, genomet og organismens DNA.

Mine funn ble sett på som revolusjonerende innen marinbiologi, cellebiologi og klimaforskning.

De fleste postdoktor-forskerstillingene, særlig innen naturvitenskap, medisinsk og biologisk forskning er basert på midlertidige kontrakter i form av engasjement.

Det er for få professorstillinger per institutt i Norge, sammenliknet med andre naboland, og dessverre er det fortsatt menn som dominerer disse stillingene, selv om statistikk tilsier at flere kvinner enn menn fullfører høyere utdanning.

Jeg har sett den samme tendensen gjentar seg jo høyere utdannet jeg blir. Det er de mannlige søkerne som er mest attraktive for de høyere stillingene og de prestisjefulle prosjektene.

Jeg tok kontakt med Statistisk sentralbyrå og FAFO med spørsmål om statistikk og tallmateriale rundt ansettelser av kvinner med realfagsbakgrunn på norske universiteter, men fikk til svar at det ikke fantes et slikt tallmateriale. Kanskje en slik undersøkelse bør gjennomføres?

I avslagsbrevene jeg har fått, er 90 prosent av dem som ender opp med stillingen en mann med tilsvarende utdanning som meg. Hva med paragrafen som alltid tas med i de vitenskapelige stillingsannonsene «vi oppfordrer kvinner til å søke»?

Hva med alle som reiser rundt på skoler og oppfordrer spesielt jenter til å ta fysikk, biologi og sikte seg inn på en realfagsutdannelse? Forteller de om hvor mannsdominert miljøet er, og hvordan man må kjempe med nebb og klør for å komme seg opp og frem? Blir disse jentene fortalt at hvis de skal få en jobb må de sikte seg til utlandet, og at man må sette familieliv på pause?

Flott at det ønskes kvinner til realfag, og flott at kvinner oppfordres til å søke på stillinger, men hva hjelper det om vi aldri blir kalt inn til intervju og må se oss forbigått gang på gang av mannlige kollegaer?

Jeg gjorde ferdig graden på rekordkort tid, og var stolt over publikasjonene jeg hadde oppnådd og oppfinnelsene gjort i min grad. Selv om min daværende studieveileder gjorde alt han kunne for å søke økonomiske midler til en videre stilling, stod jeg der fortsatt arbeidsledig.

Jeg hadde ikke tid til å ta vikarstillinger eller gå langtidsledig, eller enda verre «nave», fordi det akademiske miljø ikke hadde noe tilrettelagt nettverk til å fange opp postdoktorer og veilede dem gjennom «whats next».

En annen utfordring med å være høyt utdannet er at man ofte er overkvalifisert for en del stillinger, og hvis man havner i for eksempel NAV-systemet, så er det få jobber tilrettelagt for min utdanningsretning. Etter å ha studert i 12 år, er det ikke veldig fristende med arbeidssøkerkurs fra NAV, der jeg får tilbud om å lære praktiske ferdigheter i andre grener.

Jeg så til slutt ingen annen utvei enn å søke utenlands, ikke fordi jeg ville, men fordi det var det eneste stedet ekspertisen min ble verdsatt. Jeg fikk raskt en stilling ved London Cancer Institutt og jeg synes det var synd å måtte flytte, når alt jeg ønsket var å fortsette min forskning i Norge.

Jeg vet at min forskning hadde vært en enorm ressurs. Det var en vond følelse å se menn få den ene stillingen etter den andre som jeg søkte på, og ikke bare de som hadde studert sammen med meg, men også utenlandske søkere som ikke kunne språket og som ikke kjente miljøet og kollegiet ved Universitetet i Oslo.

Jeg følte jeg ble sviktet av instituttledelsen og alle sendte meg bare rundt i en evig sirkel. Det blir snakket mye om viktigheten av kvinner i realfag, men det blir snakket lite om baksiden av medaljen, som forblir at dette er et svært mannsdominert felt der det er ekstra vanskelig for kvinner å slå igjennom.

Min forskning har sørget for at Universitetet i Oslo har fått internasjonal anerkjennelse og forskningen min blir fortsatt brukt og har blitt sitert i flere tidsskrifter.

Det er trist når du den ene dag er aktiv forsker ved ditt laboratorium, drømmen din har gått i oppfyllelse og du føler at du bidrar til samfunnet og spesielt på klimafeltet, for så den neste føle deg nytteløs og måtte stille deg selv spørsmålet: Var det egentlig verdt det?

Dessverre er det mange som sitter med denne følelsen, og jeg er ganske sikker på at vår nye minister ikke ønsker at det skal være slik. Så, hva kan vi gjøre? Har du noen tanker, Iselin Nybø?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.