Arbeidslivet - en alkoholfri sone?

Gjennom flere oppslag har Dagbladet presentert ulike sider ved et NHO-finansiert forskningsprosjekt om rusmiddelbruk og arbeid, som er gjennomført ved Rogalandsforskning. Oppslagene viser med all tydelighet hvilket kommunikasjonsmessig minefelt man beveger seg ut i med det samme man forlater trygge skjulesteder i både den avholdspolitiske og liberalistiske leir.

Enhver forskning som problematiserer alkoholbrukens opplevde konstruktive og destruktive sider, er risikabel, fordi ulike interesser raskt vil forsøke å ta forskningen til inntekt for egne synspunkter eller markedsstrategier. Men uten en slik problematisering er det umulig å få til en kritisk refleksjon over egen alkoholbruk. Prosjektet Rogalandsforskning har gjennomført, har nettopp tatt sikte på å skape en kritisk refleksjon innenfor en av de viktigste sosiale og kulturelle arenaer i vårt samfunn, nemlig arbeidslivet.

Restriktive holdninger og formelle regler om alkoholbruk i tilknytning til arbeid er trolig en av årsakene til at forbruksnivået for alkohol er relativt lavt i Norge, sammenlignet med andre vestlige land. Men slik har det ikke alltid vært. Også i Norge har alkoholforbruket vært betydelig høyere enn dagens forbruk, særlig i perioder med store endringer i arbeidslivet og i samfunnslivet for øvrig. Vi står nå midt oppe i en stor endringsprosess i store deler av arbeidslivet, og alkoholforbruket i Norge har vist en markert økning de siste tre- fire årene.

I dagens arbeidsliv ser vi to motstridende utviklingstrekk når det gjelder alkoholbruk. På den ene siden forsterkes holdninger om at alkoholbruk i arbeidstiden ikke kan aksepteres. Mange norske arbeidsplasser har f.eks. formelle regler om dette, med høy legitimitet blant både arbeidsgivere og ansatte. Arbeidslivet defineres som en alkoholfri sone.

På den annen side skjer det store endringer i arbeidslivet som skaper en rekke nye anledninger for bruk av alkohol i situasjoner som er mer eller mindre tilknyttet arbeidsplassen: Internasjonaliseringen av arbeidslivet fører både til stor reisevirksomhet, omfattende internasjonale forretningsforbindelser og store bevegelser av arbeidskraft over landegrensene. Dette skaper mange anledninger for alkoholbruk for stadig flere grupper av ansatte og kontakt med andre holdninger til alkoholbruk i tilknytning til arbeid. Økte krav til fleksibilitet gjør at stadig flere opplever at grensene for den klart definerte arbeidsdagen smuldrer opp og at arbeidet i stadig større grad foregår utenom den faste arbeidsplassen. Alkoholbruk tilhører fritiden, men når slutter arbeidstiden og når begynner fritiden? Økte krav til kompetanseutvikling, teamutvikling og identifisering med arbeidet gjør at det skapes en rekke anledninger for alkoholbruk som del av kollegiale sosiale arrangement.

I de åtte bedriftene vårt prosjekt har omfattet, har vi kartlagt fra 25 til 50 ulike typer av anledninger for alkoholbruk i tilknytning til arbeid i hver bedrift, med et gjennomsnittlig forbruk på tre til seks alkoholenheter (AE) pr. anledning. For noen grupper av ansatte gir dette bare noen få anledninger for alkoholbruk hvert år. For ansatte med en mer omfattende kollegial kontakt og deltakelse i kompetanse- og teamutvikling kan det bli 20- 30 anledninger pr. år. Og for ansatte med stor reise- og representasjonsvirksomhet i tillegg, kan det fort bli opp mot 100 anledninger pr. år, med et totalkonsum på 400- 600 AE. Da er en oppe i et konsum som kan være helseskadelig før en regner med noe av det private konsumet. I tillegg er det nettopp disse ansatte som framstår som bedriftenes mest markerte ansikt utad og sterkeste rollemodeller og kulturbærere innad. Dette rokker kraftig ved bildet av arbeidslivet som en alkoholfri sone. Arbeidslivet blir snarere en av de sosiale arenaer som bidrar til at alkoholbruk får innpass på stadig nye arenaer i vårt samfunn.

Også på andre samfunnsområder ser vi hvordan alkohol gjør sitt inntog i situasjoner som tidligere var regnet for alkoholfrie soner. De klareste eksemplene på dette er hvordan alkoholbruk (og alkoholindustri-finansiering) spiller en stadig større rolle i toppidrett og i TV, særlig når de to underholdningsbransjene møtes på samme arena. Å servere gjester, toppidrettsutøvere og andre artister alkohol under idrettsarrangement eller TV-arrangement, kan synes som bagateller. Men sett i sammenheng med en større kulturutvikling, er det både uttrykk for en alminneliggjøring og for en etisk bevisstløshet om hvilken rolle alkohol bør spille i vårt samfunn.

Holdningene om at alkoholbruk og arbeid ikke hører sammen, har gitt solid legitimitet til bedriftenes kategoriske regler på dette området. I Norge har formuleringene vært at «det er forbudt å komme beruset på arbeid eller bruke rusmidler i arbeidstiden». Samtidig har det vært en sterk holdning til at bedriftene ikke har noen legitim rett til å blande seg bort i, langt mindre gi regler for, hva de ansatte gjør på sin fritid. Det vil derfor være helt umulig for bedriftene å skulle lage regler for en alkoholbruk som ikke er klart innenfor de ansattes arbeidstid. Det blir selvsagt ikke lettere av at det er bedriftenes ledere som oftest bruker rusmidler i grenselandet mellom arbeidstid og fritid. Dermed befinner bedriftene seg også i et grenseland mellom klare bedrifts-definerte regler som kan gjelde i arbeidstiden og de ansattes selvbestemmelsesrett utenfor arbeidstid. I dette grenselandet kan det kun skapes regulerende rammer for alkoholbruken gjennom en høy etisk bevissthet om hva som er grei og ikke grei bruk

Men slike rammer for alkoholbruk må også anerkjenne folks opplevelse av alkoholbrukens positive sider. Vi mener derfor at de kriterier som bør legges til grunn for den kritiske refleksjonen om alkoholbruk i tilknytning til arbeid, både må vurderes ut fra sine opplevde positive og destruktive sider:

7 Konstruktiv mestring av belastninger og lidelser mot risikoen for utvikling av mestringsstrategier som blir avhengige av rusmidler.

7 Trivsel og gode sosiale fellesskap mot risikoen for mistrivsel, ødelagte fellesskap eller ekskludering fra fellesskap.

7 Utvikling av gode team og god lagånd mot risikoen for konflikter, splittelse og metoder for teamutvikling som har gjort seg avhengig av rusmidler, fordi man ikke finner på eller tør å bruke andre virkemidler.

7 Tilgang til sensitiv informasjon mot risikoen for at sensitiv informasjon kommer på avveie.

7 Økt prestasjonsevne og kreativitet mot risikoen for feil, ulykker og ødelagt kreativitet.

7 Symbol på dannelse og gjestfrihet mot risikoen for å bli et tegn på vulgaritet og ødselhet.

Ut fra slike kriterier må personene i et arbeidsfellesskap reflektere over hvordan deres alkoholforbruk fungerer i ulike konkrete situasjoner og hvordan de ønsker at deres eget alkoholforbruk skal arte seg og fungere. Bare ved at grenselandet mellom arbeid og fritid blir en «alkoholkritisk» sone, vil det være mulig å opprettholde holdningen om at selve arbeidet skal være en alkoholfri sone.

Fordi både språk og metodikk mangler, vil få arbeidsfellesskap i dag være i stand til å gjennomføre slike etiske bevisstgjøringsprosesser. Det er derfor et stort behov for å utvikle språk og metodikk på dette området. Når NHO finansierer et forskningsprosjekt som har som målsetting å utvikle en slik metodikk, viser det at arbeidslivet både ser behovet for og tar alvorlig de utfordringer som alkoholbruk representerer for både bedrifter og ansatte. Det er på høy tid at aktører på andre samfunnsområder, som toppidrett og media, ser de samme utfordringer.