SPYDSPISS: Jeg forventer at staten, som en stor arbeidsgiver, skal være en spydspiss i arbeidet med å inkludere folk i arbeidslivet – uansett alder, kjønn, funksjonshemning, religion eller etnisk bakgrunn, skriver Marius Aursand. Foto: Privat
SPYDSPISS: Jeg forventer at staten, som en stor arbeidsgiver, skal være en spydspiss i arbeidet med å inkludere folk i arbeidslivet – uansett alder, kjønn, funksjonshemning, religion eller etnisk bakgrunn, skriver Marius Aursand. Foto: PrivatVis mer

Debatt: Inkluderende arbeidsliv

Arbeidslivet er ekskluderende

Min arbeidsplass var ikke tilrettelagt for rullestolbrukere. Det tok nesten ett år fra jeg sa fra om behovet til det ble bedre.

Meninger

Jeg er mann, jeg er 36 år gammel, jeg er ansatt i en stor statlig etat – og jeg er i økende grad funksjonshemmet. Heldigvis for meg har min arbeidsgiver, staten, inngått en avtale med hovedorganisasjonene i arbeidslivet om å skape et mer inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen).

Det er godt å tenke på. For sykdommen jeg har er kronisk, og den vil medføre stadig større funksjonshemninger. Jeg kommer til å bli helt ufør etter hvert og ikke kunne jobbe.

Det er synd, for jeg har opplevd glede i mitt arbeid - en glede over å bidra, en nysgjerrighet i å utvikle meg selv og en tilfredsstillelse med å få utført gode endringer. Jeg har gruet meg til den dagen jeg ikke kan jobbe. Jeg ønsker å jobbe så lenge jeg kan. Å kunne bruke de evner jeg har selv om kroppen skranter betyr mye for livskvaliteten. Det samme gjør tanken på at jeg kan bidra selv om jeg ikke er frisk.

Dessverre har jeg opplevd at det står mye igjen før det er godt tilrettelagt for arbeidstakere med fysiske utfordringer.

Velvilje fra nærmeste ledere – ja, absolutt. Men vilje fra organisasjonen som helhet til å virkelig ta tak i det som kreves for å inkludere folk – nei.

Artikkelen fortsetter under annonsen

IA-avtalen i praksis har for meg betydd diskusjoner mellom offentlige etater om hvem som skal betale for å tilrettelegge på arbeidsplassen min og spørsmål om hvor mye jeg egentlig trenger å bevege meg rundt på arbeidsplassen min. Ja, jeg vet hvor mye det koster å holde meg i jobb, for jeg har selv måttet signere på regninger for arbeid som er gjort på grunn av meg. Jeg vet også at jeg kunne «valgt» å slutte å jobbe og motta uføretrygd fra staten, fordi jeg er syk nok til det.

Men jeg vil ikke det, jeg vil ikke det før jeg må. Dessuten koster det penger for samfunnet at jeg er hjemme og ikke «gjør noe» også. Det er billigere for samfunnet at jeg gjør en jobb for samfunnet så lenge jeg kan. Og det kan jeg fortsatt.

«...vi tilpasser arbeidsplassen din om du har behov for det».

Bedrifter og etater som er med på IA-avtalen har ofte denne setningen i alle stillingsannonser, samtidig som de skriver at de «…er opptatt av mangfold, og vi oppfordrer alle kvalifiserte til å søke hos oss, uansett alder, kjønn, funksjonshemming…».

Min arbeidsplass var ikke tilrettelagt for rullestolbrukere. Det tok nesten ett år fra jeg sa fra om behovet til det ble bedre. Det er fullt forståelig at kunnskap om tilrettelegging og prosesser kan være lav innad i en organisasjon, men kunnskap kan erverves ved å spørre noen som har det.

Enkeltpersoner på min arbeidsplass har gjort en kjempejobb, det er det ingen tvil om. Min kritikk går på manglende system og forståelse.

Jeg forventer at en den som skriver under på en avtale følger den opp, både med vilje og kunnskap. Jeg forventer at staten, som en stor arbeidsgiver, skal være en spydspiss i arbeidet med å inkludere folk i arbeidslivet – uansett alder, kjønn, funksjonshemning, religion eller etnisk bakgrunn.

Jeg forventer at muligheten til å jobbe bør være mer enn bare en setning i en stillingsannonse. Veien er lang nok å gå for folk med sykdom og funksjonshemninger. Jeg forventer at staten skal mene noe med et inkluderende arbeidsliv.