Arbeidsmaset

FOLKETRYGD: Vi må beskytte velferdsordningene våre med en ring av tillit og stolthet.

ARBEIDET ADLER MANNEN, sier et gammelt ordtak. Lediggang er roten til alt ondt, hevder en folkelig erfaring. Stå opp om morran! kommanderer arbeidsminister Hansen (og tar seg en pølse med kaviar og honning). Arbeid er gull både i den protestantiske arbeidsetikken og i den moderne velferdsstaten. Arbeidslinja og inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) skal dirigere trafikken mellom trygd og sysselsetting. Norges største velferdsreform, NAV, skal drive menneskene fra sykdom og trygd til helse og jobb. Den nye Velferdsmeldingen roper også tre ganger tre Arbeid, hurra!

NÅR ARBEID forskrives som vidundermiddel på blå så vel som rødgrønn resept, er grunnene gode og to: hensynet til landets økonomiske helse. hensynet til menneskets helse.Velferdsstatens økonomiske bærekraft krever en likevekt mellom de som står i arbeidslivet og de som står i trygdelivet. I dag er 12% av kvinnene og 9% av mennene i yrkesaktiv alder uføretrygdet. Antall uføretrygdede har økt fra 240 000 i 1996 til 330 000 nå. Nivået på sykefraværet er også til bekymring for de som teller Statens penger. Det har pendlet stabilt mellom 7% og 8% de siste fem årene.Nasjonaløkonomien har godt av arbeid til flest mulig. Det samme har folkehelsen. Arbeid er en kilde til helse for menneskene. Arbeid gir verdighet. Du gjør nytte for deg. Du er et selvberget menneske. Arbeid gir fellesskap. Mange har sitt tetteste sosiale nettverk på jobben. Arbeid gir mening og utvikling til livet. Du får tatt dine anlegg i bruk, bygger kyndighet og selvfølelse.

VI ER ENIGE om arbeidets velsignelser for økonomien og helsen. Men for tiden går der et arbeidsraseri over landet. Arbeidskravet er nesten blitt hellig. Bare arbeid gir menneskeverd. Bare arbeid gir helse. Vi merker det i bekymringsmeldingene som kommer fra NHO og regjeringen hver gang ny statistikk over uføretrygdede blir lagt fram. De har preg av Apokalypse nå! Særlig synlig er den nye arbeidsfundamentalismen i det strenge kontrollregimet som sykmeldte nå skal utsettes for. Innen seks uker skal det foreligge en oppfølgingsplan for den sykmeldte som skal oversendes NAV. Det er innført hovedregel om aktivitetsplikt innen åtte uker. Innen 12 uker skal det være obligatorisk dialogmøte på arbeidsplassen hvor oppfølgingsplanene og aktivitetsplikten blir vurdert. Innen 6 måneder er det krav om nytt dialogmøte i regi av NAV med pasient, arbeidstaker, arbeidsgiver og lege.Det har bredt seg en vrangforestilling blant for mange arbeidsgivere, NAV-folk og politikere om at mennesket av natur er arbeidssky. Hvis det ikke holdes i ørene vil det ligge på sofaen. «Vår nye strategi er: Ikke gi dem fred», betrodde en personaldirektør meg forleden. Derav det nye motto: Ta opp din seng og løp - til NAV eller aller helst til jobb. Jeg tror arbeidsmaslinja kan ha alvorlige bivirkninger.

MANGE OPPLEVER denne stramme oppfølgingen som en krenkelse. Sykdom gjør sårbar. Selvbildet blir svakere. I en avmektig livssituasjon trenger mennesket støtte og trygghet, ikke krenkelse.Helse, sykdom og arbeidsevne kan bli den nye arena for formynderi. Gjemt bak fagre ord som helse, arbeidsevne, ditt eget beste og Velferdsstatens framtid utsettes det syke mennesket for en kontroll og regulering som samfunnet aldri ville våge å påføre friske mennesker.Sykdom har inntil nylig fått ha tilhold i privatlivets fred. Det har til og med vært noe som het taushetsplikt og et lege-pasient-forhold beskyttet mot myndighetenes innsyn. Nå vil Staten og Arbeidsgiveren invadere menneskets intimsfære, i lønnsomhetens hellige navn. Syke mennesker fortjener fred, ikke mas - tillit, ikke mistanke - verdighet ikke skam. Vi må forsvare retten til å være syk i fred og ufør med verdighet. Vi må stoppe de som løper etter syke mennesker og roper: Høyere, raskere, sterkere.For lang sykmelding kan passivisere og sementere en sykerolle, men for kort sykmelding med mas og press fra lege, arbeidsgiver og NAV kan også være farlig for helsen. Syke kropper, syke organer, syke sjeler trenger ofte fred for at naturens og legenes helbredende kraft skal få virke.

ARBEIDSMASLINJA kan således skade den sykes helse, og den kan skade samfunnets helse. Vi har opparbeidet en sosial kapitel i dette landet som består i at vi stoler på hverandre, bryr oss om hverandre og vil hjelpe hverandre gjennom rettferdige fellesordninger når sykdom, ulykke, uførhet, alderdom eller død kommer. Denne solidariteten trues nå av et nytt klassesamfunn hvor jobbeklassen står mot trygdeklassen. Menneskeverd, tilhørighet og respekt blir lenket til det å være i lønnsarbeid. Nå setter samfunnet inn et enormt apparat for å holde deg i jobb. Hvis du ikke fikser det, blir fallet dypt. Da har du enten ond eller svak vilje. Da likner du på et undermenneske. Slike folk kan vi ikke dele med. Det groveste beviset på at tyvenes marked nå stjeler vår sosiale kapital finner vi i Stoltenbergutvalgets hovedgrep for å redusere sykefraværet: 600 millioner kroner til å kjøpe sykmeldte foran andre mennesker i køene på sykehusene. Det er å veksle sosial kapital mot økonomisk kapital. Det er å gi prioritet til økonomisk profitt foran medisinsk behov. Det er å la Andersen som er lønnsom gå foran Gundersen som er uføretrygdet, selv om Gundersen trenger operasjonen mest. Det er å avløse Velferdsstaten med et medisinsk klassesamfunn. Hva kan vi gjøre?

FOR DET FØRSTE må vi avspenne arbeidskrampen. Her er ingen grunn til panikk. Norge går godt. Velferdsstaten overlever i beste velgående med 7% sykefravær og med 330 000 uføretrygdede.For det andre må vi beskytte velferdsordningene våre med en ring av tillit og stolthet. De er utslag av høy sosial sivilisasjon. Vi må ikke tape kampen om definisjonsmakten til de som mener at Folketrygden er snillisme for bløtdyr. Det er ikke for ingenting at ropet om alle mann i arbeid lyder høyt akkurat nå. Penger står høyere i kurs enn på lenge. Markedsøkonomiske verdier har kolonialisert hjernene og hjertene våre. Langt inn i Stoltenbergs sjel og regjering rår overtroen på at det bare finnes en sann Gud: Lønnsomhet. Den måten vi behandler syke og uføre på er solidaritetens syretest. En Velferdsstat som omringer syke mennesker med mistanke, skam, kontroll og forkjellsbehandling ødelegger seg selv. Bærebjelkene i Velferdssamfunnet er tillit, samhold og likeverd. Derfor må vi holde på at menneskeverdet, ikke produksjonsverdet, skal styre fordelingen av velferdsgoder og helsetjenester i Norge.

DEN TREDJE VEI bort fra arbeidsmas hen mot sykdomsfred går til arbeidsplassen. For å få ned sykefravær og uføretrygding må lyskasteren bort fra legen, pekefingeren bort fra pasienten og innsatsen konsentreres om arbeidsplassen. Dels må vi spørre: Hva ved arbeidsmiljøet og jobben er det som kan skape sykdom og fravær? Og så må arbeidsgiver, bedriftshelsetjeneste og NAV i samråd med den syke gå inn og rette på feilene. Dels må vi skape et arbeidsliv som har bruk for mange anlegg, mange helser, mange kropper og mange funksjonsevner - ikke bare kloner av supermann og superkvinne. I prosjektet «Det mangfoldige arbeidsliv» bør Staten og NAV være åpne for samarbeid om finansiering og subsidiering som kan sikre at arbeid blir en kilde til helse - for flest mulig. I prosjektet «Det rause samfunn» må vi fordele verdighet også til de syke og uføre som ikke makter arbeid.