TJENER GODT: Filippinske au pairer forlater gjerne barn for å jobbe i Norge. «Hun syntes det var bedre å forlate barnet før båndet dem imellom ble for sterkt», skriver artikkelforfatteren om en av dem. Illustrasjonsfoto: Imagesource
TJENER GODT: Filippinske au pairer forlater gjerne barn for å jobbe i Norge. «Hun syntes det var bedre å forlate barnet før båndet dem imellom ble for sterkt», skriver artikkelforfatteren om en av dem. Illustrasjonsfoto: ImagesourceVis mer

Arbeidsmigrantene

Den viktigste årsaken til at vi får sosial dumping, er nettopp at au pairenes arbeid ikke anerkjennes som arbeid.

Justisdepartementet la 21. desember i fjor fram en ny instruks for au pair-ordningen. Flere av endringene kan bedre situasjonen for au pairer som er i en sårbar posisjon, som forslaget om å opprette en karanteneordning for vertsfamilier som ikke overholder reglementet, informasjonsmøter, plikt for vertsfamilien til å betale hjemreise og innføringen av en veiledningstjeneste for au pairer og vertsfamilier.

Min forskning på au pair-ordningen, finansiert av Norges Forskningsråds frie midler, viser at det er et stort udekket informasjonsbehov blant au pairer og vertsfamilier. Mange prioriterer egne interesser framfor å forholde seg til regelverket, som kan oppfattes som mindre relevant for den virkeligheten de er i, og for deres behov.

Mitt fokus her er imidlertid ikke de endringene jeg ser som positive, men instruksen om å utestenge foreldre fra muligheten til å bli au pairer. Dette begrunnes ved at en ønsker å sikre at «personer som kommer til Norge som au pair ikke har arbeid som hovedformål med oppholdet her».

Jeg intervjuet au pairer fra Filippinene, Russland, Hviterussland, Ukraina og andre østeuropeiske land, samt vertsfamilier. Disse intervjuene viser at svært mange av au pairene som kommer, kommer som arbeidsmigranter. Dette gjelder særlig au pairene fra Filippinene, men også personer fra Hviterussland og Ukraina.

Artikkelen fortsetter under annonsen

De kommer til Norge fordi det ryktes at de tjener bedre enn de ville gjøre i tilsvarende jobber i andre land. Vertsfamilier «arves» og det er en utstrakt kjederekruttering av au pairer. Denne kjederekrutteringen har også bidratt til å senke den terskelen norske vertsfamilier har hatt for å ansette «tjenerskap» i det relativt egalitære norske samfunnet, og har bidratt til den store økningen vi har sett i bruk av au pair-ordningen det siste tiåret.

Fra mange au pairers side er det naturlig at de ser reisen til Norge som arbeidsmigrasjon, og at deres hovedmotivasjon for å reise til Norge er å tjene penger utenlands. Det er en vel etablert kultur for arbeidsmigrasjon på Filippinene, og svært mange kvinner reiser til for eksempel Hong Kong og Singapore, hvor de arbeider som hushjelper og med barnepass.

Arbeidsforholdene er ofte svært harde, og under forhold som legger store begrensninger på deres personlige frihet. Det er altså stor forskjell mellom arbeidsforholdene der og her, men det var også typisk at mine informanter sa de hadde vært au pair i for eksempel. Singapore.

Dette skyldtes at arbeidsoppgavene var de samme som dem de utfører som au pairer i Norge. Hovedsakelig gjør de husarbeid, i mindre grad passer de barn i Norge da dette er oppgaver norske foreldre er mindre villige til å outsource. Tvert imot ses au pairenes arbeidsinnsats for vertsfamiliene som en mulighet for mer «kvalitetstid».

Det er også et poeng at vertsfamilier ofte foretrekker arbeidsmigrantene fordi dette muliggjør en profesjonalisering av relasjonen som oppleves som mindre invaderende for begge parter, med tydeligere krav og plikter.

En underliggende årsak til at man vil utestenge foreldre fra å komme til Norge som au pairer ligger nok i det hjerteskjærende ved at foreldre reiser fra sine barn for å jobbe som au pair. Det å ha au pairer i en slik situasjon vekker motvilje hos norske familier, som ofte kan føle at de tar en mamma fra sine barn.

Min studie viser også at flere av de filippinske kvinnene nettopp var i en slik situasjon. En kvinne hadde forlatt to barn, det yngste var bare en måned da hun reiste til Norge. Hun syntes det var bedre å forlate barnet før båndet dem imellom ble for sterkt. Hun fortalte også at hun ofte avsto fra å ha kontakt med sin sønn på fem, fordi kontakten var så smertefull da den understreket avstanden. Barna ble tatt hånd om av hennes foreldre.

For andre var sms, Skype og andre sosiale medier svært viktige for å opprettholde kontakten, og min og andres forskning viser at transnasjonale moderskap ofte pleies på en slik måte. Det er også et funn at flere mødre ikke reiser på tross av at de har fått barn, de reiser fordi de har barn.

Det å være en god mor defineres ut fra din evne som materiell forsørger, og ikke ut fra fysisk nærhet, slik norske foreldre vil finne naturlig. Derfor må man, etter mitt syn, respektere deres valg, og også deres tiltro til de personene som overtar den daglige omsorgen for barna, som ofte er deres foreldre eller nære, kvinnelige slektninger. Etter et opphold i Norge kan så mor komme hjem, med en styrket sosial og økonomisk posisjon som er til familiens fordel.

Konsekvensen av at de nektes å komme til Norge som au pairer er ikke er at de avstår fra arbeidsmigrasjon. I stedet henvises de til å migrere til andre steder, som til Singapore og Hong Kong, hvor de går inn i rollen som domestic, under ofte slaveliknende betingelser. Siden lønnen er vesentlig lavere, vil arbeidsoppholdet i utlendighet også vare lengre, og som konsekvens, også atskillelsen fra barna.

Problemet med fravær av nær omsorg og omsorgskjeder på Filippinene forsvinner med andre ord ikke, men norske myndigheter og norske vertsfamilier slipper å forholde seg til det på nært hold. Og det kan jo være bekvemt.

Men gjennom denne utestengelsen skiller man ut noen au pairer som aktverdige, de som med større troverdighet kan hevde at de kommer for «kulturutveksling», mens andre fordømmes som dårlige mødre og fordekte arbeidsmigranter, som derfor ikke har rett til å komme til Norge.

Samtidig vil en ikke gjennom dette tiltaket forhindre at au pairer i realiteten er arbeidsmigranter. Muligheten for at det blir mer uærlighet og hemmeligholdelse om egen bakgrunn er imidlertid nærliggende. Et viktig spørsmål er dermed hvordan, og ikke minst om det er riktig å forhindre arbeidsmigranter fra å komme.

Det var for eksempel ikke et funn i min studie at bare mødre var arbeidsmigranter. Tvert imot, mange var sendt ut av familien med et stort ansvar for å sende penger hjem for å bidra til utdannelse, forsørgelse, sykehusopphold og liknende. Den vesentlige årsaken til at endringen innføres vil dermed neppe bøte på det som anses som et problem, at mange av dem som kommer til Norge for å arbeide i norske hushold, faktisk kommer som arbeidsmigranter.

Et gjennomgående funn er likevel at det er mulig å både oppnå kulturutveksling og økonomisk utbytte som arbeidsmigrant. Arbeidsmigrasjon gjennom au pair ordningen vil fortsette fordi det au pairene gjør for norske familier av begge parter defineres som arbeid, til tross for at det skal lønnes med «lommepenger». Den viktigste årsaken til at vi får sosial dumping, er nettopp at au pairenes arbeid ikke anerkjennes som arbeid.