Arbeidsseier

Stilsikker gitargud.

BERGEN (Dagbladet):  KONSERT: Det begynner å bli et par gullbelagte navn som har tråkket ned scenegulvet på det som har vært Norges viktigste konsertarena i år, nemlig Koengen i Bergen. I går var det Eric Claptons tur.

Den britiske gitarmagikeren har sine klart definerte musikalske røtter, men den høyt aktede artisten har for lengst vokst seg ut av rammeverket og etablert seg som en egen institusjon i rockehistorien, hevet over sjangergrenser og målgrupper.

At temperaturen var en noe annen det vi har blitt vant til under sommerens konserter på samme sted var ikke annet en forventet, men det var tidvis farlig stille da den 63 år gamle artisten serverte sitt utvalg av historisk arvesølv.

Bluesen i førersetet

Clapton har vært høyt og lavt gjennom sin lange og strabasiøse karriere. Fra sine år som aspirerende gitargud i The Yardbirds, via superkollektivet Cream til prominent soloartist.

Ikke alle periodene har vært like grøderike, første halvpart av 80-tallet lå Clapton med slagside før bluesen på ny tok han til nye høyder på slutten av samme tiår. Og med åpningssekvensen viet låter som «Tell the Truth», «Key to the Highway» og «Hoochie Coochie Man» var det liten tvil om hvilke bein Clapton aktet å stå på under gårsdagens konsert. Bluesarven var dominerende gjennom hele seansen, til stor glede for de mest garvede og kanskje mindre for dem med en mer perifer kjennskap til Claptons tolkninger av de gamle mestrene.

Mann av få ord

Han er en mann av få ord og det er liten tvil om at Clapton har det mer i fingrene enn i kjeften, men så er det ikke hvilke som helst fingre som løper over gripebrettet og bender strengene med den største eleganse heller.

GITARGUD: Velspilt, elegant og vellydende, skriver Dagbladets anmelder om konserten i Bergen i går. Foto: Oddmund Lunde
GITARGUD: Velspilt, elegant og vellydende, skriver Dagbladets anmelder om konserten i Bergen i går. Foto: Oddmund Lunde Vis mer

Det er da heller ingen tvil om hvem som har hovedrollen i showet, blikkfanget på storskjermen er stort sett nærbilder av Claptons kyndige hender. Men han er ikke alene om vellyden. I sparringpartneren Doyle Bramhall II har en fabelaktig gitarist og ikke minst vokalist. I møte med Claptons ru og tilbakelente sang, er hans sjelfulle og varme stemme en durkdreven soul-førstedame verdig en perfekt kontrast.

Elegant

På tampen av kvelden løsner også Clapton på slipset og publikum kan senke skuldrene. «Wonderful Tonight», Derek and the Dominos-hiten «Leyla», «Cocaine», for øvrig bunkret opp på kraftig soulpatos fra korjentene bakerst på podiet, og «Crossroads» kommer som perler på en snor.

Det ville være en overdrivelse å kalle det en magisk aften, til det manglet den store forløselsen, men det var elegant, velspilt og ikke minst vellydende. La oss kalle det en arbeidsseier.