Arcade Fire på scenen under Norwegian Wood i Frognerparken. Foto Hans Arne Vedlog  / Dagbladet
Arcade Fire på scenen under Norwegian Wood i Frognerparken. Foto Hans Arne Vedlog / DagbladetVis mer

Arcade Fire fyrte opp badstua i Frognerbadet

Brennhet Norwegian Wood-opptreden.

KONSERT: De gjør det ikke enkelt for seg selv, Arcade Fire.

Karma-meteret har ikke vært på plussiden etter at bandet fant det for godt å annonsere at de ville ha «all white»-dresskode på konsertene sine, uttalte at EDM-sjangeren er en musikalsk underart og sendte ut anmelderkontrakter med absurde vendinger som refererte til journalistenes redaksjonelle tekst som «your work for us».

Det er slikt som gjør deg til en nevemagnet.

Arcade Fire på scenen under Norwegian Wood i Frognerparken. Foto Hans Arne Vedlog  / Dagbladet
Arcade Fire på scenen under Norwegian Wood i Frognerparken. Foto Hans Arne Vedlog / Dagbladet Vis mer

Samtidig har det også gått gjetord om en gjeng som virkelig har tatt steget opp i toppsjiktet av de grommeste konsertattraksjonene. Et rykte som i særdeleshet ble sementert som en sannhet da Arcade Fire etterlot Barcelona i flammer i kjølvannet av Primavera-konserten deres i slutten av mai.

Men, som en kontrast til Norwegian Woods beskjedne tilskuerantall på rundt 6000, fant altså denne konserten sted foran en sangriamarinert masse med 120 000 knyttede never i 85 graders vinkel ut fra kroppen.

Elektrisk energi

At konserten i Frognerbadet i kveld skulle bli bra, var nok ingen hemmelighet. Men at den intime, nesten småeksklusive, steminga skulle bli en styrke, hadde jeg ikke sett for meg. I alle fall ikke etter å ha sett symbioseeffekten den elektriske energien Primavera-horden hadde på bandet - og omvendt.

De entret scenen som The Reflektors, det pappmasjéhode-bekledde metabandet, som ironisk nok skal peke nese til musikkverdenens store egoer, og kjørte igang en vuggende versjon av «Here Comes the Night Time».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den James Murphy-produserte låta, med nok herlig afro-karibisk congajobbing til at selv Jack Sparrow hadde tatt seg en pause fra saltmat, sjømat, penger og gull, brukte nøyaktig ett og et halv minutt på å gjøre Frognerbadet om til ei badstu.

Stadionkonger

Harde, kontante og elektriske versjoner av «Flashbulb Eyes», «Neighbourhood #3 (Power Out)» og «Rebellion (Lies)» kastet ytterligere vann på steinene. Særlig sistnevntes grandiose U2-ambisjoner må virkelig oppleves i liveformat. Ethvert indieband med en stadiondrøm burde sendes på studietur i Arcade Fires verden. Det er nemlig få band på veien akkurat nå som klarer å hamle opp med Win Butlers upolerte perfeksjon, der det tolv personer store bandet samtidig veksler sømløst mellom forskjellige roller og instrumenter på scenen.

Sursynginga til kona Régine Chassagne er også en del av denne ligninga. Men akkurat slik White Stripes ikke var det samme uten Meg Whites enkle tromming, er ikke «Sprawl II (Mountains Beyond Mountains)», den beste ABBA-låta som ikke er laget av ABBA selv, det samme uten denne musikalske idiosynkrasien. Men kjærlighet gjør jo døv, som de sier.

Henda i været

Et av overraskelsesmomentene underveis i konserten var hvilken coverlåt Arcade Fire skulle diske opp med i overgangen mellom hovedsettet og ekstranummerene. Pappmasjégutta kjører nemlig gjennom en låthyllest i hver by de spiller. Selv var jeg sikker på at de enten ville være så cheesy at de duret på med Beatles-låta «Norwegian Wood» - på festivalen Norwegian Wood - eller så kom de til å velge noe med a-ha. De gikk selvfølgelig for det forutsigbare, første alternativet.

Vanligvis på turnén har de brent av den David Bowie-gjestende (på plata) dansefesten «Reflektor» allerede som første låt. Her sparte de den til ekstranummerene. Dermed fikk den æren av å krone en konsert der låtene fra deres polariserende, og til tider viltspringende, sistealbum ved samme navn i all hovedsak gjorde seg best.

Særlig den Violent Femmes-parafraserende «Normal Person» og den «Billie Jean»-naskende «We Exist» fortjener i så måte hederlig omtale.

Og når konserten oppskriftsmessig avsluttes med «uuuuuh-uh-uh-uh-uh-uh-uh-uuuuuuuhhhh»-gaulingen på «Wake Up», en de mest allsangvennlige rocklåtene sammen med «Seven Nation Army» på denne siden av 2000-tallet, fikk vi jammen meg se noen horisontale hender i været på Oslos seniorfestival også.