Anmeldelse: Arcade Fire - «Everything Now»

Arcade Fires mest komplette album siden «Neon Bible»

Tilbake i form.

ALBUM: Arcade Fires forrige plate, «Reflektor», var noe av en meningsdeler. Ønsket om å folk til å danse var åpenbart, men trangen til å samtidig gjøre seg utilgjengelig førte til at det måtte mye ryddearbeid til for å finne frem til de gode låtene - som det i og for seg var en del av.

Montreal-gjengen har fortsatt fokus på å skape fin stemning på dansegulvet og denne gangen har de latt meningsløse introer og tåkelegging ligge og heller spart de kontrasterende elementene til tekstene.

Tittelkutt, åpningslåt og førstesingel «Everything Now» sender deg med ekspressfart inn i ABBA-land med sine formfulle pianomelodier og smekre disco-driv. Lystig og medgjørlig på overflaten, men sangen handler mest om verdens apatiserende trang til umiddelbar stimuli. Om å fylle hodet med overfladisk og unyttig informasjon og kunstige fasader.

«Everything Now» er, spesielt i første halvdel, mer synthbasert enn det vi er vant til fra den kanten. Folk-elementene er der fremdeles, men det ligger kanskje en knatrende bass i front eller en støyende trommegroove i bunn. «God make me famous, if you can, please make it painless», synger Win Butler i «Creature Comfort» og understreker poenget om å være i utakt med samtiden og folks falmende selvbilder i lys av det stadig økende se-og-bli-sett-jaget.

Det kan virke som om gjengen har slått seg til ro med at less is more-prinsippet også kan funke for dem. Platen er til Arcade Fire å være ganske kortfattet, men de rekker allikevel å skape spenning og kontraster.

«Signs of Life» er dunkel disco som snor seg rutinert mellom funky gitarriff og en hardtarbeidende blåserekke. På tampen er det nesten som om man lurer på om man treffer på noen av zombiene fra Michael Jacksons «Thriller»-video rundt neste sving, mens soul-funken i «Chemistry» balanserer hårfint på grensen til det gjøglete, men lander på riktig side.

«Everything Now» er muligens Arcade Fires mest fokuserte og komplette album siden «Neon Bible». Og det sier vel mer enn nok?