Arenaen for de tøffeste

Fildeling: I diskusjonen om fildeling på Internett kan man lure på om det er klokt eller uklokt å delta i debatten. For hvem ønsker å havne i samme bås som dem som vil forby oss å dele det som ligger rett foran nesa vår på Internett, eller enda verre: Ende opp i bås med dem som mener at alt – også innhold av verste slag – skal være fritt tilgjengelig for alle? Problemet er at det synes ukult å ha et standpunkt midt imellom.

Etter at vi i PT i vår gjorde et sjeldent unntak og åpnet opp for å løse en tilbyder fra taushetsplikten i den såkalte «Max Manus-saken», slik at det kunne være mulig for rettsapparatet å prøve hvor grensene for tyveri av åndsverk går, har debatten rast. Dette var ønsket og forventet, men man kan reflektere over formen på debatten og hvem som deltar.

Når de beste blant oss ikke kan delta fritt, er det et alvorlig skudd for baugen i en diskusjon der vi trenger gode, demokratiske innspill. Professor Jon Bing har vært uheldig og står i fare for å stemples inhabil fordi han målbærer Telenors syn på feildeling, og samtidig er han selskapets egen reklamemaskot.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Når vi ikke lenger kan bruke Bings klare tanker og stort sett alltid fornuftige innspill i en diskusjon der han definitivt er en av de viktigste premissleverandørene, er det fare for at diskusjonen kastes til ulvene, og at nivået blir deretter.

Ett av de virkelig viktige dilemmaene er jo nettopp Telenors og andre leverandørers rolle, om de som bærere av informasjonen også skal ha et ansvar, eller om de skal tillate at absolutt alt transporteres i deres nett uten at de har noen mening om eller ansvar for det. Hva skjer når man diskuterer demokratiske spørsmål uten at de grunnleggende prinsipper i et rettssamfunn er minste felles multiplum i debatten? Min påstand er at da blir det vanskelig, ekkelt og klamt å delta. Resultatet kan bli at viktige spørsmål diskuteres – og i verste fall besluttes politisk – uten at «folkemeningen» er hørt.

Vrøvl, sier noen. Folkemeningen er den som høres nettopp på Internett. Er det slik? Nettet er vår nye demokratiske arena, men hvem er det som deltar i diskusjonen her? I fildelingsdebatten nekter jeg å tro at for eksempel dette klippet fra ukens debatt representerer folket:

«Og er du redd for ungene, samt for lat til å faktisk passe på de eller bry deg om hva de gjør (for det er jo medias jobb og du har jo så mye stress ellers), så kjøp et slikt nazinettfilter. Er litt mer styr når du skal kose deg med nettpornoen etter at lillemann har lagt seg» («Mikke Mus» på dagbladet.no).

Talsmenn for det moderne Internettsamfunnet verden over hevder at Internett er en ny verden i verden, et nytt samfunn som er ideelt for demokratisk utvikling.

Men hva om friheten er så fantastisk at den stenger for lovlydighet og respekt for hva som faktisk er internasjonal og nasjonal jus, vedtatt i demokratiske fora? Hvorfor skal det være lov å gjøre hva som helst på denne nye arenaen? I andre deler av samfunnet roper de fleste på MER lov og orden, men på nettet – skal det være fritt fram der?

Jeg mener at denne friheten til å si hva man vil om andre, nettopp hindrer folk fra å delta i viktige diskusjoner, og at den nye demokratiarenaen står i fare for å bli en arena for de få: En arena der bare de tøffeste deltar. I dag kan alle være sin egen redaktør, men hvem ønsker å bli utsatt for bloggernes stil?

Og hva mener de «ekte» redaktørene? Når tør noen si at Internettets åpenhet, som er et vidunderlig verktøy for ytringsfrihet, også har en bakside: Uinformert søppel – i hvert fall inntil redaktørene griper inn. Jeg frykter at leserne, som vel er det nærmeste vi kommer folket som gruppe, bare melder seg ut av viktige diskusjoner. Da får vi en langt fattigere offentlighet.

Det er fare for å bli oppfattet som gammeldags og sur når man setter spørsmålstegn ved om ulovlig fildeling er greit bare fordi teknologien gjør det så enkelt for oss.De debattene som går om saken, kan kanskje sies å være demokratiske, fordi myndighet står mot mann. Eller er det ikke slik? Det er ikke godt å si, for tvil og refleksjon synes ikke å ha funnet sin plass i fildelingsdebatten – ennå.