Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Årene etter Hillsborough

I går var fotballtilhengere fra hele verden samlet i Liverpool, for å markere at det er ti år siden en av de verste tribunekatastrofene i spillets historie. 96 mennesker, i alderen 10 til 67 år, mistet livet i Liverpoolsupporternes seksjon. Sårene har på ingen måte grodd i løpet av årene som har gått.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Titusener feststemte fans av Liverpool FC og Nottingham Forest reiste til Sheffield denne vakre vårdagen. Siden det var semifinale i cupen, skulle kampen spilles på nøytral bane. Hillsborough stadion ble regnet som et av de mest moderne og sikre i England. Ståtribunen bak Liverpoolfansens mål var oppdelt i 4 inngjerdede båser. I tillegg var det høye gjerder foran tribunen, slik at man kunne være helt sikre på at pøbelen ikke skulle klare å storme banen. Før kampen ble politiet briefet av Chief Superintendent David Duckenfield. Duckenfield var ny i jobben, og hadde bare vært på banen en gang før. Briefingen fokuserte på hvor viktig det var å slå knallhardt ned på drukkenskap. Han regnet med at det ville gå greit for tilskuerne å finne plassene sine på tribunen, assistert av klubbens vakter.

Denne antagelsen slo ikke til. Tusenvis av mennesker ble presset sammen utenfor de få og eldgamle telleapparatene. I det avspark nærmet seg, ble situasjonen mer og mer prekær. I stedet for å utsette kampstarten, besluttet Duckenfield å åpne en stor utgangsport, for å få folkemengden inn. Anslagsvis 2000 fans ble ledet rett inn i de allerede farlig overfylte midterste båsene. Katastrofen var et faktum. Grusomme scener utspilte seg på ståtribunen, men ennå skulle det gå lenge før politiet skjønte alvoret. De få som klarte å klatre over gjerdet, ble bryskt kastet tilbake. 6 minutter inn i kampen var det åpenbart for alle at noe var galt, og dommeren sendte lagene i garderoben.

De medisinske utgifter for denne fotballkampen lå på rundt £1 pr. 1000 tilskuer. Dette gjenspeilte seg i kvaliteten på redningsarbeidet. Det rådet et komplett kaos. Førstehjelpen var overlatt til fortvilte tilskuere og menige politimenn uten nødvendig utstyr. Det ene oksygen-apparatet som fantes på stadion virket ikke. Kun en ambulanse klarte å manøvrere seg inn på banen. Av de 96 omkomne, rakk bare 14 fram til sykehus, til tross for den relativt korte distansen.

Ved alle uvanlige dødsfall i England, kobles umiddelbart en 'coroner' inn. Denne personen er ansvarlig for å bringe på det rene årsaken til dødsfallet. Hans første prioritet var å teste alkoholnivået i blodet på alle de døde. Dermed oppsto den noe spesielle situasjon at ofrene for en katastrofe ble mistenkeliggjort. Fotballfans ble nok en gang satt på tiltalebenken. Politiets første kommentarer til pressen passer fint inn i dette bildet; årsaken til katastrofen var at fulle Liverpoolfans uten billett hadde trengt seg gjennom en port. På noen minutter ble en løgnaktig versjon av hendelsene spredt over en hel verden. I tillegg til sorgen over de døde, måtte de etterlatte hanskes med beskyldninger om at 'de drepte hverandre'.

Verre skulle det bli. Lederen for den europeiske fotballunionen kalte tilhengerne 'udyr', mens The Sun noen dager seinere bragte sine lesere 'sannheten om Hillsborough'. Anonyme politikilder fortalte om hvordan tilskuere stjal fra de døde, urinerte på politimenn og angrep politimenn som drev førstehjelp. Dermed var 'Heyselfaktoren' behørig etablert; Liverpools pøbel hadde igjen vært på ferde. Det spiller liten rolle at både The Sun og UEFA-presidenten har måttet gå tilbake på uttalelsene sine, så lenge de levde videre i folks hukommelse. Selv ikke Margaret Thatchers spesialutnevnte granskingskommisjon klarte å rokke ved dette. Høsten 1989 konkluderte den med at politiet måtte ta hovedansvaret. Likefullt nevnes de uskyldige ofrene fra Sheffield fremdeles ofte i diskusjoner om 'hooliganisme'.

Årene som fulgte var tunge for de etterlatte. Høringene strakte seg over måneder. Familiene opplevde disse som mer av en dekkoperasjon enn et forsøk på å bringe sannheten fram i lyset. Det ble eksempelvis bestemt at man skulle se bort fra alt som skjedde etter 15.15, selv om vitneutsagn indikerte at folk var i live på det tidspunktet. Nylig er det også kommet fram at vitnemål fra polititjenestemenn ble redigert av politikammerets advokater. Alt som smakte av kritikk av politiet ble rett og slett fjernet, mens negative utsagn om fans ble understreket. Gapet mellom de etterlattes og politiets tilgang til vitner, kjennskap til prosedyrer og generelle ressurser var stort. Juryen konkluderte med at de døde var ofre for en 'ulykke', hvilket familiene opplevde som en fornærmelse.

Med jevne mellomrom fikk de gamle løgnene spalteplass igjen. Nottingham Forests tidligere manager Brian Clough satte sinnene i kok med sin 'selvbiografi' (skrevet av en journalist fra The Sun), der han sa at han aldri kunne glemme hvordan Liverpoolfolk drepte Liverpoolfolk. Det måtte et TV-drama til for å endre den britiske opinionens oppfatning av hendelsesforløpet. Like før jul 1996 rullet Hillsborough over skjermen, skrevet av Liverpools egen Jimmy McGovern. Programmet formidlet tragedien slik den ble opplevd av vanlige tilhengere, samtidig som det var meget kritisk mot politiet. Daily Mirror (The Suns hovedkonkurrent) kastet seg på bølgen, og snart var det et folkekrav at noe måtte gjøres.

Løftet om å se på Hillsborough-saken en gang til var en av faktorene bak Labours valgskred sommeren 1997. Innenriksminister Jack Straw satte ned nok en gransknings-kommisjon, ledet av Lord Justice Stuart-Smith. Mandatet var begrenset til å jakte på helt nye bevis, ikke å saumfare tidligere beslutninger. Alle illusjoner om en uhildet granskning familiene måtte ha hatt, brast i det øyeblikket de møtte Stuart-Smith for første gang. Han så på klokka, og spurte 'er dere som Liverpoolsupporterne, dukker opp i siste øyeblikk?'. Ikke overrask-ende konkluderte han med at alt var i sin skjønneste orden; ingen grunn til å gjenoppta saken.

Stuart-Smiths forsøk på spøk ble tolket som enda et eksempel på søringers fordommer mot Liverpoolfolk. De føler at de blir sett på som en slags pariakaste av utilregnelige småkriminelle, enten arbeidsløse eller i streik. BBCs storsatsing på real life documentary denne vinteren var fra politiet i Liverpool - 'where crime is a career option'. Under en ligakamp for noen uker siden ble Liverpools Robbie Fowler slått ned bakfra av Chelseas Graeme Le Saux. De nasjonale avisene fordømte like godt Fowler, siden han hadde kommet med antydninger om den Guardianlesende Londonguttens seksuelle legning tidligere i kampen. Episoder som denne bidrar til en følelse av håpløshet; av at det gjelder et spesielt sett av regler for mennesker fra byen ved Merseys utløp.

Håpløsheten har satt inn hos de etterlatte også. Familiene har gjennom ti tøffe år følt at de ansvarlige for skandalen har sluppet for billig unna. De mange juridiske tilbakeslagene førte i fjor til en splittelse blant de etterlatte. En mer radikal gruppering dukket opp, fast bestemt på å få fram Sannheten, om de så måtte gå helt til Europadomstolen. I disse dager er det endelig blitt åpnet for et sivilt søksmål mot Duckenfield og hans nestkommanderende. Uansett utfall av dette søksmålet står verken engelske medier eller det britiske rettssystem igjen med særlig ære.