Året da Dylan tok ut fedrekvoten

Norges riksdylanolog Johnny Borgan skriver om Bobs mest utskjelte album, «Self Portrait».

SKITT ELLER KANEL? «Sangene er mitt leksikon og min bønnebok. Jeg tror på sangene», har Bob Dylan sagt. «Self Portrait» var det første eksemplet der Dylan brukte den amerikanske sangboka aktivt som livbøye i brytningstid. Det var den musikken han kom fra — folk, blues og country. Å spille de gamle sangene gjorde ham alltid godt. Foto: Sony Music
SKITT ELLER KANEL? «Sangene er mitt leksikon og min bønnebok. Jeg tror på sangene», har Bob Dylan sagt. «Self Portrait» var det første eksemplet der Dylan brukte den amerikanske sangboka aktivt som livbøye i brytningstid. Det var den musikken han kom fra — folk, blues og country. Å spille de gamle sangene gjorde ham alltid godt. Foto: Sony MusicVis mer
Meninger

Når den 28 år gamle Dylan ser ut på MacDougal Street i New York vinteren 1970, gjennom frostlagte vindu, hører han lyden av latter, skrik og skrål fra fem barn, fire av dem under fire år. Ung småbarnsfar. Han er skuffet over at Woodstock-ånden har erobret det Greenwich Village han elsket før han flyttet til nettopp Woodstock for noen år siden, og som han nå hadde returnert fra.

Siden motorsykkelulykken seinsommeren 1966, har det skjedd mye, ikke bare årlige barnefødsler - hans siste helt, Woody Guthrie, har gått bort, men verre var det nok at hans egen far døde, bare 56 år gammel. På vei til begravelsen fikk han høre at Robert Kennedy var brutalt skutt og drept, som Martin Luther King Jr noen måneder før. Richard Nixon president!

Skremmende flokker med fanatikere hadde plaget familien i Woodstock, i jakt på svaret på livets gåter, nå sto de jammen utenfor på gata og hylte. Han hadde skrevet store mengder med klassiske sanger i perioden, men bare noen få av dem var utgitt av ham selv, og de andre lå fortsatt i kjelleren. Han svømte motstrøms, strippet ned og brukte under ei uke i studio på «John Wesley Harding», mens The Beatles visstnok hadde brukt 120 dager på «Sgt Pepper». Han hadde ikke tålmodighet til sånt. Så mye hadde han langt fra brukt på alle de ni platene han hadde laget til sammen, hvorav de åtte siste inneholdt én eller flere klassiske låter. Han legger nå siste hånd på verket på det som skal bli «Self Portrait», muligens det mest utskjelte av alle albumene han har laget.

«What is this shit?», spør Greil Marcus i Rolling Stone. Dylan som crooner? Hermer etter Elvis når han synger «Blue Moon»?

Mens Dylan over lang tid hadde tatt tiden og tidsånden på pulsen, ble dette oppfattet som et gufs og en puls fra fortida. Noen nye sanger, men én er uten Dylans stemme, «All The Tired Horses», en annen uten Dylans ord, «Wigwam».

Hva ville han? Teoriene er og var mange, Dylan selv har gitt ulike forklaringer, blant annet ønsket om at han ville få folk til å gå videre til «the next guy», slippe maset om å være Messias og profet.

Det vi uansett vet, er at han hadde vært i studio og spilte sanger han elsket, fra den amerikanske sangboka som han alltid har søkt til i brytningstider. Det var den musikken han kom fra - folk, blues og country.

Å spille de gamle sangene gjorde ham alltid godt. På midten av åttitallet og tidlig nittitall gjorde han det samme, og fant ny retning. Siden «Time Out of Mind» har dette vært det saftige jordsmonnet i alt han har dyrket fram av egne sanger. Love & Theft. «Sangene er mitt leksikon og min bønnebok. Jeg tror på sangene».

«The only thing we knew for sure about Henry Porter is that his name wasn't Henry Porter», synger Dylan i «Brownsville Girl». Det mest sikre vi vet om Bob Dylan er at hans navn ikke var Bob Dylan. Hva sier man så om et selvportrett av samme mann? Eller av noen mann? Er selvportrettet den han er, den han ønsker å være eller den han ønsker at vi skal tro han er? Eller en kombinasjon? Hvem vet?

Kanskje ikke kunstneren selv engang. En ting er sikkert - portrettet Dylan har laget på forsiden av sin nye utgivelse, «Another Self Portrait» er åpenbart ikke et portrett av Dylan. Men det er akkurat fra perioden 1969-71, av mange beskrevet som et lavmål (til tross for 4. plass i USA og topplassering i UK) at han nå insisterer på å gi oss nok et dobbeltalbum med tiloversblevne spor, denne gangen mer vellykket enn da CBS hastet ut resteplata «Dylan» i 1973, som hevn for at Bob skiftet selskap.

«Self Portrait» var hans tiende album på åtte år, allerede for et livsverk å regne. De foregående platene var også selvportretter av en ung kunstner i rivende utvikling, fra hoboende folk- og bluesaspirant på debutalbumet, til folkprins og protestprofet, talsmann for en generasjon, beatpoet, rockikon, bibelsk historieforteller og countrycrooner. De kunne alle hett, som ett av dem også gjorde, «Another Side of Bob Dylan».

«Self Portrait» var en ny brikke i puslespillet, det jazzede «New Morning» den neste, også ute i 1970, der han synger: «Have a bunch of kids who call me ‘Pa'/That must be what it's all about». Bob med fedrekvote og redebyggende beskytterinstinkt var også en Bob.

«Another Self Portrait», også den tiende utgivelsen, men nå i «Bootleg Series», gir oss 35 friske og nye spor, en herlig blanding av alternative versjoner, udubbede originaler og coverversjoner. Den som lytter vil høre at den store og følsomme sangeren Dylan synger med flere av sine stemmer - «Pretty Saro» er en nydelig borgerkrigsballade som kommer rislende friskt som en fjellbekk, en utsøkt vokal i de lyseste leier, mens en nyinnspilling av «Only A Hobo» bruker den ru stemmen som kler låten best.

George Harrison er med, mest hørbar på den ubetydelige «Working On A Guru», men gitaren er fin, og de har det gøy i studio. Produksjonsmessig er sløret er trukket helt fra, uttrykket er nakent og ekte, og godbitene kommer på løpende bånd - her tipper han på hatten til Tom Paxton med den fine «Annie's Going To Sing Her Song» i dypt stemmeleie, til Eric Andersen med «Thirsty Boots» med upåklagelig diksjon, til Leadbelly med en sugende blå versjon av «Bring Me A Little Water». En tåredryppende «If Not For You» og en fenomenal versjon av «House Carpenter», balladen med røtter til Skottland på 1600-tallet, er andre høydepunkter. Det finstemte kompet fra David Brombergs gitarer og Al Koopers piano er mesterlig hele veien.

Deluxeutgaven inneholder den komplette konserten fra Isle of Wight-festivalen, 1969, historisk svært interessant, den eneste større konserten Dylan holdt mellom Royal Albert Hall i 1966 og starten på ny turnévirksomhet i 1974. Dylan kom seint på scenen, i skinnende hvitt, med kort hår og skjegg, et image en Hank Williams verdig, en sterk visuell kontrast til det siste besøket. «To Ramona» og «Wild Mountain Thyme» er lysende i sin varhet og enestående som livedokumentasjon på Dylans «Nashville Skyline»-stemme, mens The Band backer opp til herlig bråk på «Highway 61». Remastret versjon av «Self Portrait» samt en saftig bokpakke er også med.

Når 1970 er gått, er The Beatles oppløst, Jimi og Janis er døde. Dylan har bare så vidt startet. Det vet vi nå. I oktober kommer han til Spektrum. Til da kan vi rolig lene oss tilbake og glede oss over «Another Self Portrait».

Albumet avsluttes passende med en demo av «When I Paint My Masterpiece». Det ligger lenger fram. Alltid.

Bob Dylan: «Bootleg Series, Volume 10: Another Self Portrait» (Sony)
Bob Dylan: «Bootleg Series, Volume 10: Another Self Portrait» (Sony) Vis mer
Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.