Når den 28 år gamle Dylan ser ut på MacDougal Street i New York vinteren 1970, gjennom frostlagte vindu, hører han lyden av latter, skrik og skrål fra fem barn, fire av dem under fire år. Ung småbarnsfar. Han er skuffet over at Woodstock-ånden har erobret det Greenwich Village han elsket før han flyttet til nettopp Woodstock for noen år siden, og som han nå hadde returnert fra.

Siden motorsykkelulykken seinsommeren 1966, har det skjedd mye, ikke bare årlige barnefødsler - hans siste helt, Woody Guthrie, har gått bort, men verre var det nok at hans egen far døde, bare 56 år gammel. På vei til begravelsen fikk han høre at Robert Kennedy var brutalt skutt og drept, som Martin Luther King Jr noen måneder før. Richard Nixon president!

Skremmende flokker med fanatikere hadde plaget familien i Woodstock, i jakt på svaret på livets gåter, nå sto de jammen utenfor på gata og hylte. Han hadde skrevet store mengder med klassiske sanger i perioden, men bare noen få av dem var utgitt av ham selv, og de andre lå fortsatt i kjelleren. Han svømte motstrøms, strippet ned og brukte under ei uke i studio på «John Wesley Harding», mens The Beatles visstnok hadde brukt 120 dager på «Sgt Pepper». Han hadde ikke tålmodighet til sånt. Så mye hadde han langt fra brukt på alle de ni platene han hadde laget til sammen, hvorav de åtte siste inneholdt én eller flere klassiske låter. Han legger nå siste hånd på verket på det som skal bli «Self Portrait», muligens det mest utskjelte av alle albumene han har laget.