Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Året da folket fikk nok

2019 ble året da store deler av folket flekket tenner mot styringspartiene og myndighetene. Årsak: Sentralisering og sviktende tillit, skriver John O. Egeland.

SENTRALISERING: Den markedsstyrte velferdsstaten krever større enheter, faglige tyngdepunkter og flere kontroller og tellekanter. Det merkes som sentralisering i helsetjenesten, i høyere utdanning, i justissektoren og som reduksjon i antall offentlige kontorer. Foto: Håkon Mosvold Larsen /Scanpix
SENTRALISERING: Den markedsstyrte velferdsstaten krever større enheter, faglige tyngdepunkter og flere kontroller og tellekanter. Det merkes som sentralisering i helsetjenesten, i høyere utdanning, i justissektoren og som reduksjon i antall offentlige kontorer. Foto: Håkon Mosvold Larsen /Scanpix Vis mer
Meninger

For ikke lenge siden var dette en vanlig analyse: Senterpartiet vil svekkes i takt med marginaliseringen av jordbruket. Sentraliseringen vil bli akseptert fordi den likner en økonomisk lov, og fordi det ikke finnes noe alternativ. Som vi vet gikk det ikke slik. Etter en forsiktig start steg Sp som en rakett på meningsmålingene og erobret nytt land i kommunevalget. En viktig årsak var en ny, sterkere og bredere reaksjon på sentraliseringen av offentlige tjenester, velferdstilbud, helsevesen og utdanning. Norsk politikk tok fyr.

Demokratiet i et land som Norge har flere balansepunkter. Disse er tause kontrakter mellom folket på den ene siden, og de politiske institusjonene og offentlige organer på den andre. Et eksempel er like rettigheter og lik tilgang på viktige offentlige tjenester som helsevesen, transport, politi og utdanning over hele landet. En annen kontrakt er at politikerne i rimelig grad holder hva de lover, og at alle blir behandlet rettferdig og respekt i møtene med velferdsstatens operatører.

VALGET: Sp´s leder Trygve Slagsvold Vedum var strålende fornøyd etter talen. Video: Christian Wehus / Dagbladet Vis mer

Det er en god del elastisitet i denne relasjonen mellom folket og politikerne. Men det er også grenser for hvor langt strikken kan tøyes før det smeller. Den såkalte Nærpolitireformen er et typisk eksempel på politisk kontraktsbrudd. Reformen ble slett ikke nær, men innebar nedleggelse av ca 120 tjenestesteder og færre og større politidistrikter. Reformens egentlige kjerne var sentralisering og bedre beredskap, ikke nærhet til publikum.

Slik fortsetter det i andre statlige og kommunale tjenester. Den markedsstyrte velferdsstaten krever større enheter, faglige tyngdepunkter og flere kontroller og tellekanter. Det merkes som sentralisering i helsetjenesten, i høyere utdanning, i justissektoren og som reduksjon i antall offentlige kontorer. Folk få lengre avstand til tjenestene, arbeidsplasser forsvinner mens bompenger og ferjebilletter øker i pris. For hver omdreining på sentraliseringsskruen blir framtida og livene til de berørte litt mer usikker. Tilliten til politikere og myndigheter svekkes.

Norge har en verdi som også er en viktig konkurransefordel: Tillit. Sammenliknet med de fleste andre land er det en stor grad av tillit mellom borgerne og de politiske institusjonene, byråkratiet og rettsvesenet. Tilliten strekker seg også inn i næringslivet. Disse grunnleggende relasjonene skaper forutsigbarhet i politikken, gir effektivitet og omstillingsvilje i næringslivet og tro på at alle er like for loven og derfor kan få sin rett. Som for alle typer tillit gjelder at den kontinuerlig må bekreftes gjennom handling og erfaring.

Det er i et slikt perspektiv NAV-skandalen må vurderes. Her var svikten massiv og gjaldt alle ledd: I ledelsen og blant saksbehandlerne i NAV, i departementer og blant politikere, dommere, forsvarsadvokater og mediefolk. Systemets indre mekanismer for korrigering fungerte ikke. De ytre mekanismene (mediene) kom alt for seint på banen.

NAV-saken demonstrerer faren ved å ha for høy tillit til de institusjoner og prosesser som bærer vårt politiske system. Når tilliten er berettiget, er den en fantastisk verdi for landet. Nå er vi blitt minnet om at den alltid må inneholde en levende kritisk og korrigerende impuls. Vi ser også at det er behov for endringer i justissektoren. Fri rettshjelp er skåret ned og i praksis avskaffet. Du må være rik for å få avgjort dine rettigheter i en domstol. Det øker behovet for kvalitet både i saksbehandling og ankemuligheter i offentlige organer som NAV, UDI, bygningsmyndigheter osv.

I en melding til Stortinget går regjeringen inn for å videreføre det meste av virkemidlene i dagens distriktspolitikk (landbruksstøtten, lavere skatt og avgifter i utvalgte regioner osv). Samtidig varsler den behovet for sentralisering innad i regionene, bl.a. når det gjelder sammenslåing av kommuner og samordning av helsevesenet.

Opposisjonens utfordring er at det ikke er nok å fryse dagens ordninger eller stanse omstillinger som pågår. En rød-grønn regjering må komme med en politikk som representerer et offensiv brudd med sentraliseringen. Helst i kombinasjon med et grønt skifte. Det blir et krevende løft.