UVÆR FOR EU: Øsende regnvær i EU-hovedstaden Brussel da Tysklands forbundskansler,  Angela Merkel, besøkte byens berømte Grand Place. Her mellom Belgias statsminister, Charles Michel,  og byens ordfører, Yvan Mayeur. Men året truer med verre politisk uvær for lederne i EU. Foto: REUTERS / NTB Scanpix / David Stockman
UVÆR FOR EU: Øsende regnvær i EU-hovedstaden Brussel da Tysklands forbundskansler,  Angela Merkel, besøkte byens berømte Grand Place. Her mellom Belgias statsminister, Charles Michel,  og byens ordfører, Yvan Mayeur. Men året truer med verre politisk uvær for lederne i EU. Foto: REUTERS / NTB Scanpix / David StockmanVis mer

For EU står farene på rekke og rad i 2017

Året som kan bli bratt

Ille er verden, men det er ikke sikkert EU og Europa står foran dommedagen i 2017, skriver Einar Hagvaag.

Kommentar

Dersom 2016 var et vanskelig år for Den Europeiske Unionen, så kan 2017 bli det året som var så bratt. Utenfra er EU i klemme mellom presidentene Donald Trump i USA, Vladimir Putin i Russland og Recep Tayyip Erdogan i Tyrkia, et ganske så selsomt trespann. Utad og innad må EU bruke omfattende krefter på forhandlingene om utmelding av Storbritannia. Innenfor EU står avgjørende valg i Nederland, Frankrike og Tyskland, ja kanskje også i Italia, mens brysomme regjeringer i de østeuropeiske medlemslandene sliter på solidariteten. Den økonomiske krisa er ikke over, Hellas er ikke reddet, Italia kan bli det neste, euro-samarbeidet er stadig under press og en felles politikk for å håndtere strømmen av flyktninger inn i EU, som fort kan øke igjen, er langt unna.

Det finnes nok av politiske analytikere, flere av dem anerkjente, som spår undergang for euro-samarbeidet og for hele EU. Men EU har altså gjennomlevd ikke få kriser før. Og EU har en ofte undervurdert styrke når det kommer til stykket.

Hvor klønete eller sterk Trump blir i internasjonal politikk vet ingen, heller ikke Trump. Men han må uansett tilpasse seg sterke politiske institusjoner i USA. USA lar seg ikke styre som et privat selskap. EU-lederne er, i motsetning til Trump, avgjort ikke politiske amatører. De kjenner Putin og Erdogan, og vet godt hvor farlige de kan være, men kjenner også de to ledernes svake punkter. Trump, Putin og Erdogan samtidig er derimot ei vanskelig likning mer for mange ukjente i den politiske matematikken. Alle tre må imidlertid passe seg for verdens sterkeste økonomiske supermakt. Økonomisk er Putin og Erdogan smågutter, mens Trump leker med tanken om handelskrig mot Kina.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mange mener EU bør, og mange tror EU vil, opptre hardt i forhandlingene med britene for å skremme andre land fra å leke med tanken om utmelding dersom britene skulle få en «for god» avtale med EU. Men for EU gjelder det snarere å vise fram fordelene ved å være med i EU, for innbyggerne i hele Europa, under forhandlingene. EU-lederne og deres forhandlere kommer til å kjempe for å få en mest mulig fordelaktig avtale for EU; de tenker neppe like mye på å straffe britene, som etter deres mening allerede har skutt seg i foten. Det som er viktig å slå fast, er: EU er et forpliktende samarbeid, der man ikke kan velge fordelene og avvise pliktene.

Inntil statsminister Theresa May sist i mars tar i bruk paragraf 50 i Lisboa-traktaten om ensidig utmelding, som faktisk er ført i pennen av en britisk diplomat, holder May de andre EU-lederne i spenning. Men straks dette statsrettslige loddet er kastet, er det de andre EU-lederne som har grepet på henne. Da har May bare to år på å fullføre historiens mest omfattende forhandlinger om skilsmisse. Alle britiske forsøk på forhåndssamtaler under bordet er avvist. EU-ambassadøren til May gikk nettopp av i protest fordi hans advarsler ikke ble hørt. Han mener det kan ta et tiår for britene å få en handelsavtale med EU.

Britene håper å få fri adgang til EU-markedet og samtidig nekte EU-borgere fri adgang til øyriket. Men da sier deres ellers beste venner i Øst-Europa tvert nei. Det gjør EU-landene i vest også fordi det bryter med de fire grunnleggende frihetene i EU. Det hjelper ikke å lokke med det britiske handelsunderskuddet overfor resten av EU, som utenriksminister Boris Johnson prøvde på i Italia, da han advarte mot nedgang i salget av prosecco. Italias utenriksminister svarte: Jeg mister markedet i ett land, du mister 27.

Putin truer østgrensa i EU. Trump truer solidariteten i NATO. Britisk utmelding svekker EU. Erdogan truer med å åpne slusene for en flom av flyktninger som igjen vil utløse splid i EU. Men Putin, Trump og britisk utmelding har ført til økt samhold i EU. Brysomme regjeringer i Øst-Europa, når det gjelder såvel rettsstaten som flyktninger, har innsett hvor deres pålitelige venner er å finne. Militært likte de USA best. De foretrakk britenes mindre forpliktende EU med å velge og vrake, framfor masekoppene som vil ha en stadig tettere union med rettigheter og plikter. Men, usikre på Trump og sure på May som truer deres borgere i Storbritannia, vil de ha vern mot Putin og sikre fri bevegelse over landegrensene. Alvoret siger inn.

Alvor er det også på den andre sida når velgerne i Nederland, Frankrike og Tyskland skal avgjøre styrken til EU-fiendtlige krefter der. Det er raseriets år. EU-motstanderne kommer neppe til å få regjeringsmakt i noen av landene, men de kan legge vanskelige føringer for sine regjeringers politikk. Så kommer Italia, hvor de kan bli nødvendig å utskrive nyvalg, hvor bankene er i krise og statsgjelda livsfarlig høy. Dersom Italias økonomi, den tredje største i euro-samarbeidet, kommer i fare, blir Hellas, hvor det ennå ikke er ryddet opp, bare barnemat.

Spania har om sider regjering, om enn i mindretall, og en økonomi i vekst, men striden om uavhengighet for landsdelen Catalonia er uløst. Det kan spille over til Skottland som, lik Catalonia, vil ut av sine moderland og inn i EU.

Året kan bli bratt, men gitt mangfoldet i EU, går det sjelden galt på alle felt.