Jeg har nå gjennomført første året som sykepleiestudent på HiOA. Det har vært et sjokkartet møte med en sjanger som åpenbart har vært forsømt av oss kritikere; lærebøkene.

I andre deler av det litterære liv ville prosessen rundt læreboksjangeren blitt kalt korrupt: Lesere tvinges til å kjøpe rådyre og dels hårreisende dårlige bøker produsert av et lite fagmiljø som både skriver, underviser, evaluerer og anmelder de samme bøkene. Lærebøkene igjen speiler faget. Et mantra som går igjen, er at all kunnskap må bygges på det nyeste innen forskning. Der er det mye rart. I 2011 ble sykepleieforskningen slaktet av forskningsrådet for svake vitenskapelige metoder og intetsigende, uoriginal og uinteressant forskning. Mye tyder på at dette hvert fall ikke har bedret seg.

«Uten et språk vil sykepleie være usynlig i helsevesenet, og sykepleiens verdi og viktighet vil ikke bli anerkjent eller belønnet», fastslo Internasjonalt råd for sykepleie, ICN, i 1994. For sykepleiens del handler det om å definere seg bort fra en rolle som legevitenskapens lillesøster. Det spørs om den tåkete hybriden av et fagspråk de har utviklet, er veien å gå. Snarere virker den å fjerne seg mer og mer fra det som alltid har vært fagets styrke. Et pasientnært språk, i motsetningen til legenes utilgjengelige latin.