PENSUMLITTERATUR: Artikkelforfatteren er lite imponert over pensumlitteraturen på sykepleiestudiet ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA). Illustrasjonsfoto: NTB SCANPIX
PENSUMLITTERATUR: Artikkelforfatteren er lite imponert over pensumlitteraturen på sykepleiestudiet ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA). Illustrasjonsfoto: NTB SCANPIXVis mer

Året som sykepleiestudent ble et sjokkartet møte med læreboksjangeren

Bøkene kritikerne har forsømt.

Kommentar

Jeg har nå gjennomført første året som sykepleiestudent på HiOA. Det har vært et sjokkartet møte med en sjanger som åpenbart har vært forsømt av oss kritikere; lærebøkene.

Cathrine Krøger er litteraturkritiker i Dagbladet, og sykepleiestudent ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA).
Cathrine Krøger er litteraturkritiker i Dagbladet, og sykepleiestudent ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA). Vis mer

I andre deler av det litterære liv ville prosessen rundt læreboksjangeren blitt kalt korrupt: Lesere tvinges til å kjøpe rådyre og dels hårreisende dårlige bøker produsert av et lite fagmiljø som både skriver, underviser, evaluerer og anmelder de samme bøkene. Lærebøkene igjen speiler faget. Et mantra som går igjen, er at all kunnskap må bygges på det nyeste innen forskning. Der er det mye rart. I 2011 ble sykepleieforskningen slaktet av forskningsrådet for svake vitenskapelige metoder og intetsigende, uoriginal og uinteressant forskning. Mye tyder på at dette hvert fall ikke har bedret seg.

«Uten et språk vil sykepleie være usynlig i helsevesenet, og sykepleiens verdi og viktighet vil ikke bli anerkjent eller belønnet», fastslo Internasjonalt råd for sykepleie, ICN, i 1994. For sykepleiens del handler det om å definere seg bort fra en rolle som legevitenskapens lillesøster. Det spørs om den tåkete hybriden av et fagspråk de har utviklet, er veien å gå. Snarere virker den å fjerne seg mer og mer fra det som alltid har vært fagets styrke. Et pasientnært språk, i motsetningen til legenes utilgjengelige latin.

Studentene kan ende opp med å måtte pugge definisjoner som denne: «Et bekken er en innretning beregnet på oppsamling av utsondringsprodukter fra blære og tarm, utformet på en slik måte at den kan anvendes av sengeliggende.» De må grunne over følgende: «Det er samspillet mellom faktorer i personen og situasjonen som er avgjørende for opplevelsen av og reaksjonen på ulike situasjoner.» Alternativt la seg forvirre av Coelho-inspirerte lærebokforfattere med litterære ambisjoner: «Vi må våge å la fenomener som trygghet, kjærlighet og omsorg være der uten å komme med definisjoner som lukker til. Vi kan varsomt snu og vende på ordet – ved hjelp av undringen.»

De to siste sitatene er hentet fra sykepleiepensum på HiOA, som jeg har anmeldt i siste nummer av Prosa. Responsen på anmeldelsen har vært overveldende, hovedsakelig fra drevne sykepleiere som sier de i mange år har forsøkt å bekjempe kvasi-akademiseringen i faget. Den, mener de, skaper sykepleiere som er sjokkerende dårlig forberedt til praksis, fordi så mye av studietiden brukes på dels ugjennomtrengelige teori. Flere beskriver et lite og snevert fagmiljø som behandler enhver kritiker nærmest som en sviker. Og som avfeier motstand utenifra med den begrunnelse at bare de som kan faget er meningsberettigede.

Årsaken til at jeg begynte på studiet, var et ønske om å gjøre mer nytte for meg her i livet, enn det som da fremsto som ørkesløs litteraturkritikk. Paradoksalt nok har jeg først nå innsett hvor viktig kritikk kan være.

Språk er makt. Dess mer mystifiserende og ugjennomtrengelig, dess mer uangripelig. Gyver du løs på språket, så gyver du også løs på makta. Der har vi kritikere et unikt våpen mot en sjanger vi åpenbart har forsømt.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook