Aretha Franklin

Storfelt sang i variable musikkulisser.

CD: Aretha Franklin er dronningen av soul. Om hun bare hadde utgitt mesterverket «I Never Loved A Man The Way I Love You» (1967), ville hun ha fortjent den tittelen. Aldri hadde noen vokalist våget liknende vokale sprang. I vekslingen mellom kontante låter som «Think» og «Respect» på den ene siden og ballader som «I Say A Little Prayer» på den andre satte hun en ny standard for hvordan soul kan synges.

Hun har fortsatt sting og lar stemmen gli mot himmelen i stormende flukt, men glatte arrangementer dreper noe av gløden. Best er hun i sin egen «You Are My Joy» og Burt Baccarachs «Falling Out of Love», men man kunne ønske at en produsent hadde fått frie tøyler til å gi røsten hennes litt mer råskårne omgivelser; arrangementer som kunne gjenskapt noe av den opprinnelige, nesten aggressive gløden i hennes beste innspillinger.