SKRIFTEN PÅ VEGGEN: Både post-it-lapper og familiens hund er sentrale medspillere i Kjersti Annesdatter Skomsvold vakre og vonde roman  «Monstermenneske». Her er hun med golden retriveren Beckett. 
Foto: LARS EIVIND BONES
SKRIFTEN PÅ VEGGEN: Både post-it-lapper og familiens hund er sentrale medspillere i Kjersti Annesdatter Skomsvold vakre og vonde roman «Monstermenneske». Her er hun med golden retriveren Beckett. Foto: LARS EIVIND BONESVis mer

Årets beste roman?

Få bøker har hatt den samme virkningen på Dagbladets anmelder.

Les intervju med Skomsvold her.

ANMELDELSE: Det begynner der det for mange slutter: En liten kvinne ligger på et gamlehjem. Gardinene er trukket for. Hun orker ikke røre på seg, kroppen, sjelen gjør vondt. Gråten gjør også vondt, men den kommer likevel.

Hun er så vidt fylt 20 og har glemt hvordan man ler.

I mørket
Kjersti Annesdatter Skomsvolds brakdebut «Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg», var en flis av ei bok om nitti år gamle Mathea Martinsen. «Monstermenneske» er derimot en 600 sider lang beretning om en kvinne ved navn Kjersti. Kjersti er redd for å ikke være bra nok, flink nok, løpe fort nok. Hun får kyssesyke, vil bli frisk — kjapt!, men betaler dyrt i form av utmattelsessyndromet ME. Kjersti må gi opp datastudiene, blir gitt opp av kjæresten, flytter hjem til foreldrenes kjellerhybel. Der ligger hun i mørket.

«Forfatter1»
I et underfundig og skarpt språk beskriver Skomsvold hvordan sykdommen kommer snikende, hvordan hun lever med den, hvem hun blir med den og hvordan hun forsøker å jobbe seg ut av den.

«Jeg har tråder som trekker i hodet mitt, smertetråder som drar forstanden min ut av øynene, ørene, munnen».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hun er «et stummende mørke av fortvilelse», klarer ikke nyte sommer og hytteliv med resten av familien. Alt gjør vondt, nervesystemet skriker til henne. Men Kjersti er sterk: skriver lister med mål, bytter passord på pcen til «forfatter1», vil at det skal sitte i fingrene. Mathea blir nemlig sentral også i andreboka, først på gule lapper, så i Word-dokumenter. Kjersti vil skrive bok, ikke for å bli forfatter; hun skriver for å overleve: «Hvis jeg blir en bok, blir jeg også et menneske.»

Tanken på boka holder henne oppe, skrivingen blir livsviktig.

Øyeblikksbilder
«Monstermennneske» rommer mye mer enn ME. Det er skriveskoler og litteraturfestivaler, diktopplesninger og krusedullkurs, samboere med bakteriefobi, sterke vennskap og familiebånd, rådyr og Oprah — det er som hun gir sykdommen finger'n, og det er herlig å lese. Romanen består av mange små, kuriøse øyeblikksbilder, som til sammen blir til stor litteratur. Skomsvold bykser fram og tilbake, fra nostalgiske barndomsminner til frampek om bokslipp og møte med utenlandske redaktører; fra sengeliggende spurv til skjønnlitterær debutant.

Årets beste roman?

Hun har en helt spesiell evne til å få øye på det vi ofte skipper forbi.

Hun blir værende i de hverdagslige øyeblikksbildene, dveler ved dem. Hennes skjeve blikk på verden er fylt med varme, og kan gjøre den tørreste litteraturteoretiker til en sprelsk kabaretartist.

En perfekt tsunami
Det er en fryd å lese denne boka. «Monstermenneske» gjør meg sprudlende glad, og den rare hovedpersonen er ei jeg gjerne skulle ha vært venn med. «Sjelen min går med vidåpen buksesmekk», skriver Skomsvold. Boka er full av slike snurrige metaforer og språklige bilder, sidene fylles opp av understrekninger.

Den har hele spekteret av følelser i seg, er både uutgrunnelig trist og ufattelig morsom: latteren kommer støtt, boblende nede fra magedypet, før Skomsvold skriver et avsnitt som røsker tak i noe inni meg.

«Det passet perfekt med tsunamien som kom rett før nyttårsaften, for jeg orket ikke å feire, og når noen spurte, sa jeg at jeg syntes egentlig ikke det passet seg å feire nyttårsaften nå, med tanke på tsunamien.»

Til å leve med
«Monstermenneske» er selvransakende, sårbar, sterkt personlig, men føles aldri for privat. Derimot føles den viktig. Skomsvold har skrevet en dypt intellektuell, men også eksistensiell roman, om ensomhet og frykt.

Dette er ei bok om å ville høre til i universet, om å tro på seg selv, ikke være så redd. Vi trenger alle å bli minnet på det.

I over en uke har jeg levd med denne boka. Jeg har lagt meg med den og våknet opp med den, lest i hvert ledige minutt, ledd og grått. Få romaner har hatt den samme virkningen på meg. At det nå er over, kjennes feil. Jeg håper Kjersti Annesdatter Skomsvold fortsetter å skrive bøker jeg kan leve med i framtida. 

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 29.10.2012.