Årets CD. Min. Ja.

Ennå ligger alle desembers mulige og umulige «Årets beste»-kåringer noen dager unna. Men jeg er tidlig ferdig til jul i år, og har «Årets CD» klar allerede før julekalenderen er åpnet. Den heter «Like Minds», og den kommer neppe til å få mange flere stemmer enn min. Til gjengjeld har jeg mye å legge i min ene.

  • I 1968, da Dylan, Beatles, The Band og hele rockhierarkiet på begge sider av Atlanteren hadde enerett på mitt musikkliv- og langt på vei øvrige åndsliv, i den grad jeg hadde noe- havnet tilfeldigvis en LP med den engelskspråklige tittelen «Duster» i mitt eie. Hovedmann var en 25-årig, tjafsehåret vibrafonist, Gary Burton, og sammen med gitaristen Larry Coryell, bassisten Steve Swallow og trommeslageren Roy Haynes- ukjente navn for meg da- spilte han en form for musikk jeg aldri hadde hørt maken til. Den lød abstrakt og vanskelig, men samtidig fascinerende og besettende, som den så vidt plystrebare «General Mojo's Well-laid Plan». «Duster» snek seg under huden på meg, og skulle jeg noensinne bli stilt spørmålet «hvilken plate fikk deg til å bli interessert i jazz?», er det mulig at jeg måtte svare «Duster».
  • I «Like Minds» er Gary Burton der igjen, bedre enn noensinne. Fortsatt sammen med Roy Haynes, nå 72, men sprudlende av moden vitalitet og blomstrende kreativitet i sitt teknisk suverene spill. Videre med sin duo-partner gjennnom 26 år, pianisten Chick Corea, gitaristen Pat Metheny, som kom til Burtons band som en sjenert 20-åring og ble i tre år, og bassisten Dave Holland, som har lagt dybde, puls og farge til så mye stor musikk etter at Miles Davis hentet ham opp i rampelyset, også det for 30 år siden. Hver av dem har i løpet av bejublede karrierer spilt med noen av de øvrige, men da alle fem møttes i et New York-studio tre desemberdager i fjor, var det for første gang. Og hva de presterer!
  • Her forlater jeg alle tilløp til objektiv vurdering og bekjenner skamløst: «Like Minds» er p.t. min personlige musikalske forfører og lysttur i tidsmaskinen. For meg klinger ekkoet av Molde, Kongsberg og Club 7, av tidlig ECM, min egen gryende jazzinteresse og mine første famlende forsøk på jazzjournalistikk gjennom hvert av de 68 minuttene, og Gary Burtons gode, sjenerøse essay i tekstheftet bidrar til å øke nytelsen. Årets CD, sikkert som julenissen.