Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
Foto: Christian Roth Christensen / DagbladetVis mer

Årets countryalibi på Øya gjorde ikke skam på sin stigende norgesvennstatus

Intim sørstatsstund med Jason Isbell.

KONSERT: Det er ikke fritt for at man må betrakte Jason Isbell som årets «token country guy» på Øyafestivalen, i fjor var det Sturgill Simpson. Kanskje man kunne dristet seg til en dame neste år, Lucinda Williams, Brandy Clark eller Kacey Musgraves.

Riktig mann, riktig scene

Men Isbell satte pris på omgivelsene og de andre navnene på Øya-plakaten, han vil åpenbart heller assosieres med cutting edge pop, rock og elektronika enn kommersiell, øldunstende bro-country som han i blant deler festivalplakater med i hjemlandet, Florida Georgia Line fikk passet påskrevet fra scenen, til en viss forlystelse. Man kan ta seg i å tenke om Isbell det samme man tenkte om Steve Earle i sin tid (et ferskt intervju i forbindelse med 30-årsjubileet for Earle-klassikeren «Guitar Town» påpeker hvordan han varmet opp for George Jones den ene uka og The Replacements den neste).

Isbell er altså muligens er for country for rocken (i den grad en slik distinksjon gir mening i brakkvannet som fortsatt går under alternativ country/americana-betegnelsen), men også altfor rock for countrymusikken. Isbell skriver den typen låter nå, på løpende bånd og til kronisk årsbestelisteplass, som vi pleide å gå til Steve Earle for før. Låtene hans har noe uanstrengt klassisk og intimt gjenkjennelig over seg, samtidig som han blander historiefortellertradisjonen fra kjemper som Guy Clark og Steve Earle med personlige vitnesbyrd.

Live-published photos and videos via Shootitlive

Økende norgesvennstatus

Isbells norgesvennstatus er stadig stigende etter å ha gått fra bitteliten klubb (Buckleys i desember 2013 foran 170 tilhørere) til utsolgt Sentrum Scene (1800 tilhørere) helt på starten av 2016, en konsert som først var satt opp på John Dee og deretter flyttet bort til storstua på Arbeidersamfundets plass.

På den ganske intime Vindfruen-scenen – perfekt scene for Isbell og hans band The 400 Unit – kom han til et dedikert publikum som så ut til å bli stående i samfulle 45 minutter og som i hovedsak fikk servert en vesentlig mer hardtrockende sørstatsversjon av hans virke enn hva de relativt lavmælte siste to albumene hans skulle indikere.

Det var på ingen måte uventet – et gitarfrådende opptak av Isbell sammen med kompis Ryan Adams som spiller Rolling Stones-skatten «Sway» herjet sosiale medier i et kvarters tid tidligere i uka. Han åpnet med «Palmetto Rose» fra fjorårsalbumet «Something More Than Free», spilte seg god og varm med «24 Frames» fra samme album. «Traveling Alone» og en nydelig nedstrippet «Cover Me Up», hans intenst personlige rehab-beretning var eneste låter fra hans beste album «Southeastern» (2013), mens gamle Drive By-Truckers-fans fikk sitt med en Tom Petty & The Heartbreakers-aktig variant av «Never Gonna Change».

Da han og bandet («vi er fra Muscle Shoals, Alabama, stort sett» er en ganske kul ting å kunne introdusere seg selv med fra en scene) avsluttet de med en av hans flotteste, mest hjerteskjærende historier, «Children of Children».

Men 45 minutter er litt lite for en artist av Isbells kaliber, hans låtkatalog er formidabel, hans spilleglede upåklagelig, og vi får bare håpe på noen nye kvelder på Sentrum eller Rockefeller eller i noen andre av landets storstuer med det aller første.