Årets dristigste roman

Årets roman, sett i sammenheng med fjorårets «Kabalmysteriet» som fikk Kritikerprisen og Kulturdepartementets litteraturpremie, gjør Jostein Gaarder til det beste som har hendt norsk ungdomslitteratur siden Tormod Haugen.

Store ord, men jeg nøler ikke med å sette dem på trykk.

For denne boka setter leserens egne tanker i bevegelse. Den gir mange svar, men stiller like mange spørsmål, samtidig som den gir innsikt i våre liv, fortid og nåtid. Ikke minst er romanen en lærebok i hvordan bruke tankene.

Tankelære

Slik kunne romanen også bli et verdifullt innslag i norsk skolevesen. For når fikk norske skolebarn tankelære innenfor klasseværelsets vegger? Ved å lese denne boka fatter man alvoret i fraværet av dette i skolen. For nettopp i barne- og ungdomsskolen er elevene mottakelige for denne kunnskapen. Barn i seg selv er filosofer, fordi de ennå ikke har vent seg til verden.

Bokas hovedperson, 14 år gamle Sofie, blir en demonstrasjon av dette, fra hun får det første lille brevet i postkassa fra den ukjente filosofen, som etter hvert blir meget sentral i hennes liv.

Hvem er du?

- Hvem er du? Er spørsmålet filosofen stiller. I det neste brevet spør han: -Hvor kommer verden fra?

Artikkelen fortsetter under annonsen

-Jeg har ikke peiling, er Sofies første reaksjon. Men så begynner tankene å svirre og etter hvert som hun blir kjent med sin læremester, begynner hennes egen hjerne å arbeide. Hun spør, hun tenker, hun blir til og med i stand til å gi en moden besvarelse på en kristendomsprøve hun ikke på forhånd har lest på. Fordi hun bruker sin egen fornuft.

Moren, som stadig forvirres av datterens utvikling og underlige kommentarer til livet, blir alvorlig bekymret. Har hun begynt å bruke narkotika?

En komisk reaksjon, men likevel høyst naturlig. For når hadde eksistensielle spørsmål hatt plass i hennes egen hverdag?

Det holder

De første sidene av romanen er forvirrende, både for Sofie og leseren. Vil selve romanintrigen holde, eller utvikler boka seg til en ren filosofibok som vil bli vanskelig å trenge inn i?

Jøss som intrigen holder, som filosofien holder. Det er en roman så spennende at den er vanskelig å legge fra seg.

Tenk om norsk ungdom ville velge bort gatekjøkkenet, tegneseriene, TV-en og videoene med all sin meningsløse underholdningsplapring noen timer for denne boka. Tenk om lærere vil ta den inn i pensum. Lese høyt fra den i kristendom- eller samfunnsfagstimene. Eller kanskje mattetimene?

Lærerne ville etterpå møte forstandige elever med innsiktsfull bakgrunn for egne meninger.

Hvem var Platon? Var det virkelig han som aller først tok til orde for barnehager og heldagsskole? Hvordan kunne legekunstens far, Hippokrates allerede for 2500 år siden legge grunnlaget for den legeetikk vår tids leger fremdeles arbeider etter? Hvorfor ble Aristoteles' kvinnesyn rådende i middelalderen?

Og hva skal til for at et menneske skal få et godt liv?

At det tar i bruk alle sine evner og muligheter, sier filosofene.

Boka er faktisk en åpning til det. Og ikke bare for ungdom. Voksne vil ha stort utbytte av boka, ikke minst de som tenker på forberedende prøver til universitetet.