Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Årets TV-øyeblikk

- Årets drøyeste

Dagbladets TV-anmeldere trekker fram de beste, verste og mest minneverdige scenene fra TV-året som gikk.

OVER STREKEN: En flirende Jeppe blåser kokain inn i nesa på komatøse William er over streken, mener Dagbladets anmeldere. Video: NRK Vis mer

Fortellerkunst er på sitt mest sitrende elektriske når både form og historielinjene som rulles ut, snører seg sammen og går opp i et øyeblikks høyere enhet. Enten fordi de rører, sjokkerer, forløser eller – i blant – skuffer.

Her er øyeblikkene som har festet seg hos oss i serieåret som gikk, i urangert rekkefølge.

Årets søteste:

«Neverending Story»-duetten («Stranger Things» sesong 3, episode 8)

Nåååh-faktor, nerdenes hevn og løse plott-tråder går opp i en høyere enhet i denne nydelige scenen, som er selve essensen av «Stranger Things»-universet. Kort fortalt: Dustin kommer tilbake fra sommerleir og har endelig fått seg dame, men ingen tror ham da hun ikke svarer via det hjemmesnekra radioanlegget. Så, i et avgjørende øyeblikk for menneskeheten, der våre helter trenger hjelp med å finne koden til et russisk laboratorium for å stoppe monsterinvasjon, prøver han en siste gang. Og hun svarer! Men før hun går med på å hjelpe, må han synge duett med henne på favorittlåta. Ikke spør mer, bare se!

Årets hva-i-alle-dager?

Daenerys går bananas («Game of Thrones» sesong 8, episode 5)

Strengt tatt var tegnene der helt fra starten av, for alle å se. Ikke bare hadde Daenerys sin psykotiske, innavlede stamtavle å slekte på. Hun viste totalitære, nådeløse og tyranniske trekk allerede da hun jobbet seg opp som småkhaleesi i slavebyene på Essos. Men hun var vår tyrann, for pokker! Hun skulle gjenninføre et slags opplyst, rettvist enevelde i Westeros da hun reiste over havet med flåten og dragene sine.

I stedet snudde hun på flisa da hun miste både sine allierte, sin hjertes utkårede nevø (æsj), og den andre av sine tre drager, og slapp løs et branninferno over King’s Landing. Hun tilintetgjorde den uskyldige befolkningen for å ende den meningsløse krigen en gang for alle, i en maktdemonstrasjon som blir stående som fantasysjangerens svar på bombingen Hiroshima og Nagasaki. Brått og underforklart? Kanskje. Umotivert? Ikke egentlig. Minneverdig? Så til de grader.

NB! SPOILERE Det ser mørkere og mørkere ut for en av heltene i «Game of Thrones». Tronetid-panelet forklarer hvordan episoden «The Last of the Starks» underbygger noe seerne lenge har fryktet. Vis mer

Årets ekleste:

Naken Navn spiser rå hare («Beforeigners» episode 1(?))

Denne scenen er trolig designet med tanke på kåringer som denne, og har allerede fått behørig nettavisomtale. Men det fortjener den. Oddgeir Thune gir, eh, jernet som steinaldermann på steinalderdiett, der han står i et blankpolert funkishus-kjøkken og jafser i seg noe som forhåpentligvis ikke er fersk harehjerne på ordentlig.

Årets over streken:

Kokain på sykebesøk («Exit» episode 3)

Det manglet ikke på grenseoverskridelser i Exit, men den drøyeste scenen utspilte seg på sykehuset, hvor en flirende Jeppe blåser kokain inn i nesa på komatøse William. Det tok en tristere vending når noen 15 år gamle Oslo-gutter lot seg inspirere og etterlignet scenen på fest.

Årets mest rørende

Kasper kommer ut av skapet («Heimebane» sesong 2, episode 8)

Sesongens siste episode av «Heimebane» hadde kandidater til årets tv-øyeblikk på rekke og rad. Varg har akkurat klart å fungere som et lag igjen, og vunnet cupfinalen mot onde, onde Rosenborg. I seiersintervjuet sier keeperhelten Kasper tilforlatelig at han gleder seg til å feire med kjæresten sin, for han kunne ikke være der.

Mer enn det trenger han ikke gjøre, for å avdramatisere det som er så vanskelig å gjøre i idrettsmiljøer, men som likevel er den mest naturlige ting i verden: å si at to mennesker elsker hverandre. Hjemme sitter hans tårevåte, jublende mentor Espen, og gråter bittersøte tårer over at den nye generasjonen klarte å gjøre det han aldri turte. Du skal være bra kald for ikke å få noe i øynene her. The kids are alright.

Årets antiklimaks

Arya dreper The Night King («Game of Thrones» sesong 8 episode 3)

LOT SEG OVERVINNE: Hvordan The Night King ble beseiret, var et antiklimaks i «Game of Thrones», mener våre TV-anmeldere. Foto: HBO
LOT SEG OVERVINNE: Hvordan The Night King ble beseiret, var et antiklimaks i «Game of Thrones», mener våre TV-anmeldere. Foto: HBO Vis mer

De ble bygget opp over åtte sesonger som den største eksistensielle trusselen fantasykontinentet Westeros noensinne hadde møtt. De var uslåelige, uuttgrunnelige, evige. De marsjerte som en ustoppelig naturkraft og pløyde ned alt og alle i sin vei. De viste ingen nåde, intet motiv, annet enn å ødelegge alt som var godt og hellig. De vekket de døde til liv, og vendte dem mot sine levende frender. Hele klodens fremtid var visstnok avhengig av at våre menneskelige helter klarte å legge sine ubetydelige konflikter bak seg, og samle seg mot The White Walkers.

I stedet blir sjefen deres, den smått anemiske The Night King, rispet av en drageglass-dolk, og hele hæren hans går bokstavelig talt i tusen knas. Meh.

TRONETID: Den tredje episoden av «Game of Thrones» fikk flere til å reagere. Vis mer

Årets gåsehud

Storbritannias tragiske gruveulykke kaster lange skygger («The Crown» sesong 3 episode 3)

Dette er kanskje øyeblikket du gikk glipp av, ikke bare fordi det strengt tatt tilhører rulleteksten, men også fordi Netflix’ vederstyggelige «hopp til neste episode»-funksjon sannsynligvis snøt deg for det, eller i det minste gjorde det for knotete å gå tilbake og se det i sin helhet. Sesongens tredje episode omhandler den grusomme Aberfan-ulykken i Wales, der et jordras forårsaket av dårlig sikring og vanskjøttelse, begravde 144 innbyggere i et lite gruvesamfunn i kullavfall, blant annet 116 barn.

Episoden ender på et svarthvitt-bilde av en skolegård i fugleperspektiv. Små barn leker, mens den lave ettermiddagssolen gjør skyggene deres lange, der de strekker seg opp mot toppen av bilderammen. Effekten er at barna forblir statiske i størrelse, mens skyggene tar form som voksne, og blir gitt den fremtiden barna ble nektet. I dag ville de vært i sekstiårene, med egne barn og barnebarn, hadde de ikke blitt revet bort av en tragisk ulykke som lett kunne vært unngått, og som fortsatt kaster skygger den dag i dag, både i familiene, lokalsamfunnet, og i Storbritannia.

Årets eksistensielle mageslag

Presten bryter ned Fleabags vegger («Fleabag» sesong 2 episode 3)

Gjennom halvannen sesong har hovedpersonen i «Fleabag» (som også heter Fleabag) sendt megetsigende blikk i kamera mens hun snakker med de andre rollefigurene, gjerne til komisk effekt. Hun gjør det når hun blir selvbevisst, når noen sier eller gjør noe rart, når hun selv sier noe hun synes er smart, eller når hun ser en kjekk fyr. Ingen merker det, naturligvis, og som seer blir vi vant til at dette er en del av Fleabags subjektive, mentale rom, en fluktmekanisme, som kun eksisterer for henne selv. Hun snakker med oss fordi hun ikke har noen andre.

Desto større er overraskelsen når mennesket hun omsider opplever en virkelig, sjelelig (dog håpløs) forbindelse med – den kjekke, katolske presten – plutselig spør henne hva hun driver med, og hvor hun akkurat forsvant. Det er så uventet, og samtidig så selvforklarende, eksistensielt poetisk, at det er til å miste pusten av. I løpet av et lite øyeblikk, ved å rekontekstualisere et komisk metagrep vi har blitt fortrolige med over lang tid, forstår både vi og Fleabag en sannhet som er på samme tid vakker og hjerteskjærende. Noen så henne. Helt inn til hennes innerste. Hun er ikke alene, likevel.

Og de sa fjernsyn ikke kan være kunst.