Årets fineste - og styggeste - dag

17. mai var jeg så glad i.

JOIKEFRI SONE: La oss heller synge «Ja, vi elsker» til halsen blir sår!
JOIKEFRI SONE: La oss heller synge «Ja, vi elsker» til halsen blir sår!Vis mer
Meninger

17. mai for meg er så mangt - alt fra grytidlige salutter, bunadskledde programledere på lineær(!)-TV og flaggdekorerte trikker, til sløyfene på de staselige herrene på eldrehjemmet rett over gata, festet med møysommelig, nærmest militær presisjon.

Det er en av årets aller fineste dager, en dag som henter ut det aller fineste i folk.

Og det verste.

I alle fall for meg. Som millioner av nordmenn har også jeg planer om å ta på meg nasjonaldrakten i morgen - men med svært blandede følelser. For nei, det er ikke beltestakken, nordlands- eller hardangerbunaden jeg skal feire i. Det er samekofta. Den er knallblå, fargerik, flagrende og et yndet fotoobjekt for kinesiske turister som hvert år forviller seg inn i en folkefest de trolig ikke har sett maken til. Men etter hvert som jeg har blitt eldre, har kofta dessverre også tiltrukket seg noe helt annet: Stygge tilrop.

Det starter alltid bra.

Noen bare ser på meg og smiler, andre kommer bort, søte og småflaue fordi de «bare må si hvor fin drakten er». Jeg takker, like småflau. Vi nordmenn snakker jo ikke med fremmede sånn uten videre, men akkurat på denne dagen får jeg usedvanlig mange hyggelige ord. Men etter hvert som bunadshempene spretter opp og champagnekorkene like så, kommer også de mindre hyggelige kommentarene. Først er det bare mellom bunadskledde venninner, en liten bemerkning i forbifarten:

«Se, en same!». Så: «men er de egentlig norske?», «jeg trodde det var Norges nasjonaldag, jeg», gjerne rundet av med høylytt proseccofnising. Jeg har blitt en kløpper til å børste av meg akkurat disse ordene, jeg smiler og ser en annen vei, for de mener jo sikkert ikke vondt. Men det er likevel et ubehagelig forvarsel om hva som venter.

For, når den sjette gin tonicen slår inn og pappas Mastercard gir gutta mot og selvtillit selv «Ex On the Beach»-Henrik bare kan drømme om, kommer joiken. Eller, å kalle det joik - det unike kulturelle uttrykket som har gitt Mari Boine fire Spellemannpriser - er en fornærmelse. Dette er fylleversjonen av MGP-joiken «Sámiid Ædnan», brølt/spyttet ut mens vokalist og kompiskor vel egentlig har mer enn nok med å holde seg oppreist.

Og det kan hende at jeg fortsatt smiler, at jeg prøver å le det bort som fjas og tull, men etter hvert som dagen går, jo vanskeligere blir det.

For dette er gjentakende - og langt fra hyggelig. Det er ikke hyggelig å skulle rope «Hurra!» for å i neste øyeblikk ha ørene på stilk fordi du er redd for hva du skal få slengt din vei. Og det slenges over hele landet, i nord som i sør. I 2017 fikk koftekledde barn ropt «sirkusfolk» og «fjellfinn» etter seg i Altas 17. mai-tog. Året etter ble Kristiansands samer møtt av en «utkledd» same som tullejoiket for full hals i borgertoget. Det er ugreit, trist - og respektløst.

Så min bønn til deg, som kanskje nå står midt i den milelange køen på Vinmonopolet, eller gruer deg til å stryke bunadsskjorta, er, la oss i morgen gå sammen om å feire Norges mangfold i stedet for å ødelegge festen for folkegrupper som blir stigmatisert nok som det er. Som kong Harald sa i sin 17. mai-tale i 2016;

«Mitt største håp for Norge er at vi skal klare å ta vare på hverandre.

At vi skal bygge dette landet videre – på tillit, felleskap og raushet.

At vi skal kjenne at vi – på tross av all vår ulikhet – er ett folk.

At Norge er ett.»

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.