Årets første overraskelse

Ambisiøst, og årets første store cd-overraskelse.

CD: Gitaristen Jørn Skogheim er ikke noe ubeskrevet blad i norsk jazz, men hans «Above Water» ankommer likevel som et stykke overrumplende ambisiøs og sterk nytenking. Skogheim selv trakterer diverse akustiske, elektriske og elektroniske gitarer uten plett og lyte, spiller dertil klarinett og plystrer, og har ikke minst komponert og arrangert all musikken. På et par unntak nær er den solid melodibasert og framføres dels av en vitalt klingende jazzkvartett (Skogheim pluss Bernt Moen, piano; Lars Tinderholt, basser; Klaus Blomvik, trommer), men oftere av kvartetten pluss tre fiolinister og en bratsjist. Og til å klangutvide det hele har Skogheim invitert gjester, blant dem Trygve Seim (sopran) og Bendik Hofseth (tenor) til hvert sitt melodiøse saksofonsvev.

OM IKKE ALLE Skogheims komposisjoner er like originale, er uttrykket han ikler dem imponerende i sin gjennomførte kompleksitet. Den mangslungne rytmikken gir jazzfølelse til det ofte strykerdominerte klangbildet, og Skogheim har bedre enn nesten noen annen klart å integrere elementer fra ulike musikkformer som jazz, fusion, latin og klassisk kammermusikk til en appellerende helhet, på en cd som er årets første store overraskelse. 10 fingre er (dessverre) oftest nok når norske jazzentusiaster skal telle opp hvilke finske jazzmusikere de kjenner til. For norske jazzører flest er Stockholm det østligste lyttepunktet, men nå og da sprenger en finne seg inn i heimstadkunnskapen, jfr. Edward Vesala, Juhani Aaltonen, Pekka Pohjola, Trio Töykeät og noen til. Nå banker en ny på døra: Alexi Tuomarila.

DEN UNGE, Brussel-utdannede pianisten får norsk drahjelp av bassist Mats Eilertsen , som sammen med trommeslager Olavi Louhivuori utgjør resten av Alexi Tuomarila Trio. Videre utkommer trioens «Constellation» på et norsk selskap, og siden svenske EST er en åpenbar inspirasjonskilde for Tuomarila, blir det hele riktig så skandinavisk. Den energiske og teknisk briljante pianisten har lånt fra sin svenske kollega Svensson i så vel spillestil som banduttrykk, og spesielt i de temposterke låtene er EST-ekkoet sterkt der Tuomarila hamrer ut melodier og improvisasjoner i stikkflammene fra sine serieeksploderende medspillere.

MEN IKKE ALT er fort og insisterende. Repertoaret, blant annet tre Tuomarila-originaler, Ornette Colemans «Law Years», Cole Porters «What Is This Thing Called Love» og Mats Eilertsens vare klangstykke «Scent» samt hans Ornette-nikk «Intornette», er mer variert enn ESTs, noe som er med på å etablere trioen som en interessant stemme og ikke minst en inciterende energibombe i det unge rommet som EST og The Bad Plus har åpnet i jazzen.

DA FUNKY FUSIONJAZZ ble en stil tidlig på 70-tallet, var Billy Cobham (f. 1944) selve sjefstennpluggen. Å ha eid trommekrakken i Dreams, Miles Davis\' gruppe, Mahavishnu Orchestra og Spectrum gir en CV ingen annen funktrommis er i nærhet av, og når Cobham nå, etter en lang og musikalsk ujevn karriere, har hentet kjente og ukjente samarbeidspartnere til funkfest igjen, er han i kalasform. Selv for en som når funk-metningspunktet relativt fort er hans nye cd en feststund av brudden og taktfast trommevirtuositet, boblebass, feite synthskyer og pompøse tekster - akkurat som det skal være. Takk til Billy og særlig funkfamilien Nicolosi - intet er som en funky ferd i tidsmaskinen.